Finnmarksløpet: Vilt og vakkert i Nord-Norge

Etter å ha fulgt Finnmarksløpet som bobilturister, ønsket det pensjonerte ekteparet å oppleve et av verdens tøffeste hundeløp fra «innsiden». Åse og Steinar fra Bergen kjørte følgebil under Finnmarskløpet. Her er deres fortelling.

Åse og Steinar kjøpte ny bobil før løpet. De trengte større plass og en bil som tåler kulde. Foto: Emilie Dahlman.

– Vi stilte bobilen og oss selv til rådighet og var så heldige å få bli en del av handlerteamet til Team Horisont. De ga oss en fantastisk opplevelse som jeg kommer til å fortelle om resten av mitt liv, sier Steinar Nordahl-Pedersen (72).

For ti år siden kjøpte han og kona, Åse Seim Nesse (69), sin første bobil. Siden den gang har de reist på bobilferie hvert år. De kombinerer turene med å besøke familie og venner.
– Vi drar på langturer og er borte inntil to måneder hver sommer og vinter. I tillegg drar vi fast til Rørosmartan og Seljordfestivalen og er med på treff i bobilforeningen. Vi er privilegerte som får være pensjonister i denne tiden i dette landet, fortsetter Steinar.

Endeløse vidder og flotte veier å kjøre på. Foto: Privat.

Vilt og vakkert
Ekteparet har blitt glade i Finnmark. Spesielt på vinterstid, når hvitkledde vidder strekker seg så langt øyet kan se og nordlyset blafrer over himmelen.

– Naturen er vill og vakker. Du kan kjøre lange strekninger hvor det eneste du ser fra veien er kanskje en flokk reinsdyr. Det er utrolig flott, sier Åse. I år var tredje gang Steinar og Åse tok turen til Finnmarkløpet. Etter to ganger som turister ønsket de å prøve seg som handlere. Det ble en ny opplevelse å erfare hva som skjulte seg bak sceneteppet i Norges vakreste, men også tøffeste, vintereventyr. Å være handler betyr å bistå og å følge hundekjøreren gjennom løpet.

Når hver hund spiser flere kg kjøtt hvert døgn under løpet, er det mye fôr som må pakkes i forkant. Foto: Privat.

Flere hundre kilo kjøtt
Steinar og Åse kjørte til Horisont Husky i Alta halvannen uke før løpet startet for å bli bedre kjent med Team Horisont – hundene inkludert.

– Du melder deg ikke som handler og dukker opp kvelden før løpet. Det er mye som skal forberedes, som å pakke, merke og veie maten til hundene. Vi ville være med på alt og vi trengte en ukes opplæring, sier Steinar og Åse legger til:
– Vi hjalp til med det daglige stellet i hundegården. Vi møkka, foret og pakket flere hundre kilo kjøtt til hundene.

Steinar ler hjertelig når han forteller at de er blitt professorer i å plukke hundeskitt. Han har drevet med redningshund tidligere og beskriver seg selv som en hundemann. Likevel åpnet det seg en ny verden for ham da han ble kjent med Finnmarksløpets helter.

– Mange tror at dette er hunder som bare løper og løper, men de er fantastisk kjærlige dyr. Jeg kunne ha tatt med alle de trettiseks hundene hjem til Bergen.

Team Horisont, en fornøyd gjeng som kan se tilbake på mange fine opplevelser fra Finnmarksløpet 2019. Foto: Emilie Dahlman.

Følgebilen
Finnmarksløpet ble for første gang arrangert i 1981. Fra å ha tre spann på startstreken, er løpet i dag delt inn i tre klasser med deltakere fra hele verden. Start og målgang er i Alta. Løypen går gjennom arktisk villmark. Været kan brått skifte fra sol og blå himmel, til vind med orkan styrke i kastene og bitende kulde ned til minus førti grader.

Hundene gjøres klar til start i Kautokeino. Foto: Mikhail Pankov, FLpresse.

Team Horisont består av Maria Sparboe og Roy-Åge Jensen Ugseth. Siden de to begynte å samarbeide om hundekjøring i 2011, har de hvert år deltatt i Finnmarksløpet med unntak av fjoråret, hvor de tok et pauseår for å trene unghunder. De tilbyr også skreddersydde opplegg med hundekjøring til turister. I år, den 8. mars 2019, sto Roy og fjorten firbente på startstreken i løpets lengste distanse på 1200 kilometer.

Logistikk, planlegging og pakking! I følgebilen fraktet de mat og ekstrautstyr til hundekjøreren. Foto: Privat.

Rutinerte handlere
I bobilen, sammen med Åse og Steinar, var i tillegg to mer rutinerte handlere. Alle hadde hver sine arbeidsoppgaver.
– Min oppgave var transport av følgebilen. Åse sørget for å holde liv i oss tobente med mat. Vi hjalp også til med andre ting, som å tørke klær og pakke sokker til hundepotene, sier Steinar. I følgebilen fraktet de mat og ekstrautstyr til hundekjøreren.

– Inntrykket jeg sitter igjen med er at alle rollene i handlertemaet var helt nødvendig for at Roy og hundene best mulig skulle gli igjennom løpet. Å bo fire personer i bobilen, gikk fint, selv om det var to generasjoner i mellom dem og trangt om plassen. De sov på skift. Klær stablet de i dusjen og do ble brukt som lager. Nøkkelen lå i god planlegging og logistikk.
– Det var så kjekt, utbryter Steinar.

To gode venner. Hundene er i fokus under løpet. Foto: Privat.

Umulig å ikke bli berørt
I motsetning til ekteparets tidligere turistliv under Finnmarksløpet, var det ikke de som styrte klokka denne gang – hverken når det gjaldt måltider, soving eller tempo.

– Vi tilpasset oss hundekjøreren. Vi måtte lære oss å sove veldig fort og veldig kort. Når hundekjøreren kom til sjekkpunktet, forlot alle bobilen for at han skulle få ro. Da sov vi i stoler eller på gulvet i fjellstuene, med mindre vi klargjorde utstyr, sier Steinar. Ifølge reglene i Finnmarksløpet kan ikke handlerne hjelpe hundekjøreren med praktiske oppgaver knyttet til stell av hundene.

Kos er en del av Finnmarksløpet. Foto: Privat.

GPS-sporing
Handlerteamet fulgte nøye med på hvor Roy og hundene lå i løypa.
– Vi fulgte dem på GPS-sporing. Når de plutselig stoppet, lurte vi på hva som hadde skjedd. Hadde Roy lagt seg til i sporet for å hvile eller hadde han fått problemer?

– Vi fulgte også med på hvor han lå i forhold til de andre, fortsetter Åse. Å være så nær en deltaker, var en spesiell opplevelse for begge to. Det var spennende og umulig å ikke bli berørt.
– Du blir berørt av de som er involvert, når du ser hvordan de lever for sporten og hvilket arbeid som ligger bak. Jeg tar hatten av meg for alle som kjører hundeløp, sier Åse. Hun syntes det var fantastisk å se omsorgen hundene fikk da de kom inn på sjekkpunktene. Hundekjørerne klappet på dem, kjente etter om de hadde vondt, ga dem mat og stell. Team Horisont, i likhet med alle deltakerne i Finnmarksløpet, konkurrerer på hundenes premisser.

– Hundekjøreren sover i gjennomsnitt to timer i døgnet og er ute i all slags vær. Han eller hun står på sleden i åtte dager, døgnet rundt – sparker fra med en fot og løper i motbakker. Jeg har fått stor respekt for dyrene og for hundekjørerne. Det er helt rått hva de får til, sier Steinar.

Klar – ferdig – kjør! Steinar, til venstre, i gul vest. Han er ved å heie «sin» hundekjører av gårde da starten går. Foto: Emilie Dahlmann.

Holdt pusten fra sidelinjen
Ved start var det tretti deltakere i FL1200. Roy og hundene var blant de femten som fullførte. Sent på kvelden, den 16. mars, kjørte de over målstreken.

5-åringen Fizzy er lederhunden. Foto: Emilie Dahlmann.

– I år var det femti prosent frafall. Det sier litt om hvor tøft løpet er. Roy startet med fjorten hunder og gikk i mål med seks hunder, som er minimum, sier Steinar. Flere ganger underveis holdt de pusten fra sidelinjene, blant annet da hundene fikk et magevirus og da de ved to tilfeller mistet kontakt med GPS-trackeren til Roy.
Marginene er små og alt må klaffe tohundre prosent. Alle spann kan sette igjen hunder underveis som av ulik årsak ikke lenger kan fortsette løpet. Da får handlerteamet nye oppgaver. På en av strekningene hadde vi med oss to hunder i bobilen.

Hvile og stell ved sjekkpunkt Neiden på Varangerhalvøya. Foto: Mikhail Pankov, FLpresse.

Stell og restituering
Hvis hundene blir skadet, eller er slitne, blir de tatt ut av løpet. De sitter da på med handlerteamet resten av turen, og får nødvendig stell og hvile for å restitueres godt.

Steinar forteller at deres nyinnkjøpte bobil ikke hadde slepekrok. Hundene som Roy satte ut fikk derfor kjøre hjem med andre team, en avtale gjort i forkant av løpet. Det mest minneverdige øyeblikket for ekteparet, var målgang.

– Å se Roy og hundene komme i mål når du vet hvilket arbeid som er tilbakelagt, sier Åse og pauser. Hun legger ikke skjul på at det er vanskelig å finne ord som beskriver følelsen, men tårene trillet. Målet til Team Horisont var å gjennomføre løpet og det klarte de. Det var stort å få oppleve gleden og Finnmarksløpet med dem.

Steinar kan fortelle at det var noe annet å se målgang i år, når det var «deres» hundekjører som kom i mål med seks hunder. Som turister var de med på folkefesten i Alta, men istedenfor å juble og heie fra sidelinjen, gråt de nå av glede i målområdet.

Her er målgang. Sjefsveterinær Arild Jøssund gratulerer Roy Ugseth med vel gjennomført løp. Foto: Steinar Vik, FLpresse.

Ikke stuss – gjør det
På spørsmålet om de vil anbefale andre å være handlere eller å se Finnmarksløpet live som bobilturister, svarer Åse raskt: Ikke stuss – gjør det.

Hun anbefaler samtidig alle å undersøke mulighetene til å jobbe som frivillig under Finnmarksløpet, hvis de kan. Hvert år stiller over 400 ildsjeler opp i ulike arbeidsoppgaver hele døgnet for å få maskineriet til å gå rundt. Uten de frivillige kan ikke løpet arrangeres:

– Jeg syns det var kjempegøy. Da vi var turister, var tilværelsen mer avslappet. Vi fikk med oss konserter på flere av sjekkpunktene og andre kulturarrangementer. I år var vi så inni oppgavene våre at vi ikke rakk stort annet. Jeg var ikke forberedt på hvor mye arbeid som lå bak, men det har ikke skremt meg vekk»-.
Begge er enige om at langdistanse hundekjøring er mye mer enn en sport. De beskriver det som toppidrett hvor hundene er profesjonelle toppidrettsutøvere.

– Hvis vi blir spurt om å være handlere igjen, stiller vi opp. Finnmarkseventyret skal vi oppleve så lenge vi kan kjøre bil. Det er synd vi ikke er femti år yngre, ler han.

Tekst: Trine Dahlman. Foto: Emilie Dahlman, BoCM
Artikkelen er tidligere trykket i Bobil- og CaravanMagasinet

Del dette med andre:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *