Med bobil gjennom USA

Artikkelforfatteren foran sin leide Winnebago.

Å reise til USA har vært en drøm for mange, helt fra den store utvandringen startet for over 150 år siden, og frem til i dag. For undertegnede var det intet unntak.

Nå har jeg jo besøkt USA tidligere, men siden jeg begynte min campingtilværelse har tanken om å kjøre bobil ”over there” vokst seg sterkere. Jeg hadde sjekket litt rundt og funnet et norsk reisebyrå som arrangerte bobilturer både i Amerika og på andre kontinenter. Når det på førjulsvinteren tikket inn en epost med et spesialtilbud fra dem meldte jeg min interesse umiddelbart. Utleiebyråene kjøper inn et større antall nye bobiler hvert år, og disse skal jo kjøres ut til forskjellig utleiekontor over hele USA. Dette er turer der du ikke betaler noe for selve billeien, kun for nødvendige forsikringer og diverse kostnader. I tillegg kommer flyreisen og evt. hotell.

Turistkontoret i Westby bærer tydelig preg av innbyggernes opprinnelsesland.

Reisefølge
Det er bestandig hyggelig å ha noen å dra på tur sammen med, og når jeg fortalte om dette til noen venner samme kveld var det en som gjerne ville være med. Sigmund hadde hatt samme drøm som meg i flere år, og grep raskt sjansen når den dukket opp. Det var derfor to spente karer som stilte opp på Gardermoen en grytidlig søndagsmorgen i april. Foran oss
lå det mange timers flytur. Først til London, så til Chicago og til slutt til Minneapolis. Der var vi booket inn på et hotell like ved flyplassen, før vi neste morgen skulle transporteres med buss til bobilfabrikken like over grensa til Iowa. Sammen med et knippe andre fra flere land, deriblant to andre norske par, fikk vi en orientering om det praktiske med kjøringen og bilene. Så var det ut og få overlevert bil. Det var i hovedsak to ulike bilmodeller som skulle kjøres. Begge var alkovebiler fra Winnebago, bygd på et Ford Pickup-chassis. Noen var 22 fot og noen 32. Vi fikk tildelt den største. Med 10 meters lengde og 2,6 meters bredde var dette den største bobilen vi har kjørt, og det var med en viss spenning vi la ut på tur.

Mange norske navn på kirkegården i Coon Valley.

Innvandring
Vi har begge slekt og venner i USA. Etterkommere etter den store utvandringen som skjedde for over 100 år siden. En viktig del av reisen var å besøke dem, og samtidig lære litt mer om denne pionértiden, og hvordan nybyggernes situasjon var i det nye landet. Derfor ble kursen satt østover, til de store norske koloniene i Wisconsin.

Norske gatenavn var det mange av

Her finner vi byen Decorah, med tydelige spor etter norsk innvandring. En rekke norske navn på butikkfasader og gateskilt, og ikke minst innvandrermuséet Vesterheim. Her er det samlet mye historie om de første nordmenn som slo seg til i området. Alt fra mindre gjenstander til hele hus og båter som ga oss et godt inntrykk av hvordan de norske nybyggerne videreførte sin kultur i sitt nye hjemland, men også adopterte en del av det amerikanske. Norske håndverkstradisjoner ble holdt godt ved like, og vi så mye flott treskurd og rosemaling. En annen ting som var viktig i nybyggernes liv var kirkene. Det ble raskt satt opp kirker i de norske koloniene, og inventaret fra et par av dem var bevart på Vesterheim. Det var nok ikke det at folk var så spesielt religiøse, men kirkene fylte en viktig sosial funksjon og ble et samlingspunkt for nybyggerne. Et lite tankekors for dem som gjerne kritiserer dagens innvandrere til Norge for ikke å tilpasse seg norsk kultur og levemåte.

i Norskedalen er det museum med blant annet denne nybyggergården.

Norske røtter
Litt lengre inn i Wisconsin ligger Coon Valley, også kjent som Norskedalen. Her var det svært mange nordmenn som slo seg til. For det meste fra Gudbrandsdalen, men også fra Valdres og Telemark. En kan undres på hvorfor de valgte å slå seg til akkurat her. De fleste innvandrerne kom inn over New York, og hadde en lang reise foran seg nord og vestover i landet. På sin vei passerte de store flate jordbruksområder, men det var ikke før terrenget ble mer ulendt de bygde sine hjem. Kanskje var det likheten til landskapet i hjemlandet som tiltalte dem? I Coon Valley parkerte vi ved kirken og ruslet en kveldstur på kirkegården. Det var nesten som å gå på en kirkegård hjemme i Gudbrandsdalen. Navn som Rundhaugen, Sveum, Galstad og Bjørnstad lyste mot oss på gravstøttene. Vi kom i snakk med en av naboene til kirken, som var tredje generasjon innvandrer og bodde i huset hans bestefar bygde. Han kunne fortelle at når han vokste opp var 85% av innbyggerne der i direkte avstamming fra norske innvandrere. Nå var det litt mer utvannet, men fortsatt var det svært mange som regnet seg som norske.

Museum
Litt ovenfor sentrum i Coon Valley finner vi ”Norskedalen Heritage Center”. En tidlig nybyggerplass som ble donert til en stiftelse, og er nå en del av et større utendørs museum. En slags variant av Maihaugen, men med litt færre bygninger. Her er det stadig besøk av skoleklasser og andre interesserte som lærer om tiden da deres forfedre bygde opp sine farmer. I hovedbygget er det et museum, og også et omfattende bibliotek med bygdebøker og slektshistorie fra Norge.

Artige fjellformasjoner på grensen mellom Colorado og Arizona.

Familiespor
Våre venner og slektninger bor i Minnesota, så det ble neste stopp på veien. Fem av min oldemors søsken utvandret rundt 1890, og på starten av 1900-tallet dro fire av min bestemors søsken etter. Jeg har derfor en ganske stor slekt i USA, selv om de nærmeste gjenlevende nå er mine tremenninger. Det var stor stas endelig å få møte disse som jeg aldri hadde sett før, og gleden var gjensidig. Ingen av dem som dro ut vendte tilbake til gamlelandet, bortsett fra min bestemors søster. Hun bodde i nærheten av oss, og jeg var ofte på besøk hos henne i mine unge år. Hun fortalte en del om sine år i USA, og jeg har ofte tenkt på denne delen av slekta gjennom årene. Nå når jeg endelig skulle reise over satte det fart på slektsgranskingen jeg startet på for over 20 år siden. Nå var det enklere å søke opp folk, ikke minst på grunn av internett. Jeg brukte siden ”My Heritage” som er et program som lar deg sette opp slektstre og kjører dine data opp mot andres slektstrær. På den måten kan man dra nytte av andres undersøkelser og raskt bygge opp et omfattende slektstre. Nettsiden ”findagrave.com” er et annet godt hjelpemidler. Der er svært mange kirkegårder registrert med navn og dato på de gravlagte. Som regel er også nære slektninger som foreldre, barn og søsken linket inn på samme side. I mange tilfeller ligger det også tekst fra minneord eller annen informasjon. På den måten får man litt mer informasjon enn bare et navn og en dato.

I 1880 Town blir du satt over 100 år tilbake i historien.

Flate veien
Vi skulle levere bilen i Las Vegas, og satte derfor kursen vestover fra Minnesota. Vi hadde hørt at det var store gårder og flatt landskap, men dette var mer enn vi var forberedt på. Terrenget var med få unntak padde flatt, og vi så bare noen få hus langt inne på jordene. Ofte var det opp mot en mil mellom hver bebyggelse, så her ble man ikke forstyrret av naboen. Veiene var snorrette, og i Dakota går veiene enten nord/sør eller øst/vest. Så bortsett fra en nitti graders sving i ny og ne kunne vi sikkert kjørt med rattlåsen på. Trafikken var også svært moderat, og 8 av 10 biler vi møtte var en Pickup. Ofte med en diger tilhenger med dyr bakpå. Vi spurte en kar vi møtte om det var noen i Dakota som ikke hadde en Pickup. ”None that I know” var svaret.

Mount Rushmore monument er et imponerende syn.

Indianerland
Ikke før vi kom helt sør-vest i Sør-Dakota ble det annet terreng. Black Hills er Indianerterritorium, og det var her det berømte slaget vet Little Big Horn fant sted. Der utslettet Lakotaindianerne Genelral Custer og hans kavaleri i 1876. Her finner vi også det berømte Mount Rushmore, der profilen til de amerikanske presidentene George Washington, Thomas Jefferson, Theodore Roosevelt og Abraham Lincoln er hugget ut i fjellet. Et imponerende skue som besøkes av flere millioner turister hvert år. På besøkssenteret får man en grundig innføring i hvordan monumentet ble lagd, i tillegg til en god leksjon amerikansk historie. Men området er også en stor turistfelle med all slags butikker og aktiviteter. Her fant vi også den dyreste campingplassen vi lå på under turen. 67 dollar for en oppstillingsplass, riktignok med strøm og vann, er litt i overkant, og nesten dobbelt så dyrt som de fleste andre plassene vi lå på.

Sheriffen langs Route 66 har parkert for godt.

Crazy Horse
Rushmore-monumentet vil for øvrig få en konkurrent når Crazy Horse Memorial åpner en gang i fremtiden. Dette er en skulptur hogd ut i fjellet på samme måte som presidentene i Mount Rushmore, men skal forestille indianerkrigeren Crazy Horse ridende på sin hest. Monumentet skal måle 195 meter i bredden og 172 meter i høyden og blir dermed verdens største skulptur. Det har vært jobbet med denne skulpturen siden 1948, og det er fortsatt uvisst når den vil stå ferdig.

Mange dyr på beite langs veiene. Her går det bison.

Flatlandet
Totalt kjørte vi rundt 1500 km gjennom helt flatt og øde landbruks- og beiteområde. Veldig kjedelig, så det ble lange etapper disse dagene. Hadde det ikke vært for at vi hadde ganske sterk vind ville turen vært ekstra kjedelig.

I sterk sidevind blir man sittende slik og styre mot vinden.

Med et vindfang på nær 30 m2 var bilen vår veldig følsom for sidevind. Jeg måtte derfor hele tiden sitte og styre imot for å holde rett kurs. Vinden kom også i kast, så det var ganske slitsomt å kjøre til tider. Ellers var bilen god å kjøre, og man merket ikke så mye til størrelsen. Det eneste var ved rygging og parkering da det var litt vanskelig å beregne bakenden, selv med ryggekamera. Da var det godt å ha med en passasjer som kunne gå ut og dirigere. Med en V10 bensinmotor på 305 hk var det krefter nok til å holde grei marsjfart. Vi lå stort sett på litt under 65 miles (105 km/t), som er vanlig fartsgrense på hovedveiene. Kom vi over det jobbet motoren hardere, og støynivået ble også mindre behagelig. På Highwayene med 75 grense ble vi derfor ofte forbikjørt, men på brede veier med god oversikt var ikke det noe problem.

Grand Canyon, en opplevelse man bør få med seg.

Bensintørst
Selv om bilen var stor, var den ganske nøkternt utstyrt. Den overdådige luksusen med myke skinnsofaer og teppebelagte gulv vi hadde sett på andre amerikanske bobiler var fraværende her. Forståelig nok siden det var en utleiebil, men i forhold til europeiske bobiler var dette både grovgjort og gammeldags.

I godt selskap på en campingplass i Arizona.

Det er også tydelig at amerikanerne ikke er så opptatt av vekt som vi i Europa. Bilen veide tom nesten 5 tonn, og hadde en tillatt totalvekt på 6,5. Dette gjorde at den store bensinmotoren var glupsk i matfatet i forhold til våre Fiater med dieselmotor. Snittforbruk på turen endte på 2,75 liter/mil, men med en bensinpris på godt under 6 kroner literen ble ikke totalregnskapet så ille likevel. Med en slide-out på hele oppholdsrommet var det god plass i bilen. Når opprinnelig bredde er 260 cm og man får 60 ekstra blir det en helt annen tilværelse enn det vi er vant til. Både alkovesengen og dobbeltsengen bak i soveromet var av generøs størrelse. I tillegg var det en sovesofa i stuedelen samt at man kunne re opp seng i spisegruppa. Så her var det sengeplass til 8 personer.

Store tanker
Med en romslig kjøkkenbenk og både kokebluss, stekeovn og mikroovn var det ingen sak å lage mat, og vi spiste de fleste måltidene i bilen. Det eneste minuset var at kjøkkenventilatoren hadde kun av/på bryter, og bråkte så sterkt at vi slo den av før vi strengt tatt burde. Også aircondition og det innebygde strømaggregatet hadde høyt støynivå, så det ble nesten ikke brukt. Som et pluss vil vi nevne store tanker for både ferskvann og gråvann, samt toalett. Tankene tømmes via det samme avløpet, slik at gråvannet renner gjennom toalettanken, og skyller den. Det var også en egen kobling for å koble til vann og skylle tankene. I tillegg var det city-vann, slik at vi slapp å være avhengig av den innebygde vannpumpa, som også var langt fra lydløs.

Balancing Rock i Garden of Gods.

Fjellformasjoner
Nedover i Colorado ble det litt annet landskap. Mest spektakulært var det et stykke sør for Denver, der vi besøkte naturparken ”Garden of the Gods” Her er det flere utrolige fjellformasjoner, blant annet ”Balancing Rock” som ser ut til å utfordre tyngdekraften. På vei derfra kjørte vi også over de høyeste fjellpassene vi har vært på. Over 3300 meter var høyere enn noen av oss hadde vært med bil før, og bød på fantastisk utsikt.

I dyreparken Bearizona fikk vi nærkontakt med blant annet denne bjørnen.

Hele området i Sør-Dakota, Colorado og Arizona ligger høyt. Vi var oftere over 2000 meter enn under. Terrenget har i sin tid blitt presset oppover både ved at kontinentene støtte sammen og flere store vulkanutbrudd. Det mest synlige av denne landhevingen finner vi i Grand Canyon der Colorado River gjennom 6 millioner år har gravd seg ned i terrenget. Fra den flate prærien på 2100 meters høyde kan man se ned i dalen der elven slynger seg av gårde opptil halvannen kilometer nede. I fjellsidene kan man tydelig se lagene med forskjellige bergarter som platået er bygd opp av gjennom millioner av år. Absolutt et sted man bør oppleve, da det ikke lar seg beskrive verken med bilder eller ord.

Las Vegas, en orgie i neonlys.

Minnerik tur
Etter 17 døgn på veien og 4485 km rullet vi inn i Las Vegas og kunne levere fra oss bilen. Turen hadde gått uten nevneverdige problemer, og vi hadde en minnerik tur å se tilbake på. Nå ventet en natt på hotell for å oppleve denne spesielle byen kjent for sine overdådige hoteller og casinoer. Umiddelbart så frister det ikke med en gjentagelse, men når inntrykkene er fordøyd skal jeg ikke se bort fra at det blir en tur til. Da vil nok turen gå lengre sør, eller kanskje på østkysten. Jeg vil nok også legge til litt tid både i forkant og etterkant for å kunne oppleve litt mer. Om det blir en neste gang vil jeg nok også legge opp turen selv og ikke gå gjennom reisebyrået. På leiebilselskapenes nettsider kan man finne nødvendig informasjon, blant annet disse spesialtilbudene med flytting av biler. Ikke bare nye biler som skal ut fra fabrikk, men også biler som skal flyttes mellom ulike utleiekontorer. I mange tilfeller får man også dekket drivstoff.

FAKTA:

Hva koster det?

Vi betalte snaut 18000 kroner for to personer. Det dekket flybiletter, en natt på hotell i Minneapolis, busstransfer til fabrikken i Iowa og kostnader med bilen (forsikringer, gebyrer og lignende) I tillegg blir det reservert 1000 dollar på ditt kredittkort for en evt. egenandel ved skade. For overkjørte miles (i vårt tilfelle var 2500 miles inkludert) koster det 0,45 dollar (4 kroner).

Med et drivstofforbruk på 2,75 liter/mil og 4485 km kostet turen oss kr 7400 i bensin.
Overnatting på campingplass koster i snitt 40 dollar (350 kroner) døgnet. Men det er ofte greit å stå utenfor kjøpesentre, restauranter og bensinstasjoner.

Så om man velger å ligge utenom campingplasser noen netter slipper man unna med ca 30.000 totalt for to personer i 18 døgn, som var vår leieperiode. Dette kan variere avhengig av hvor du skal levere bilen.

Matvarepriser i butikk er litt lavere enn i Norge. På restaurant må du regne med 20-25 dollar for en hovedrett. Men mat må man jo ha uansett, så det er ikke så relevant å regne med i kostnadene. Inngangspenger på muséer og attraksjoner varierer fra 5-20 dollar pr person.

Praktiske opplysninger:

Strøm:
USA har 110 volt strømsystem og en annen type kontakter enn vi har. Du er derfor avhengig av adapter for å kunne bruke dine elektriske apparater. F.eks lading av PC og batterier. De fleste slike går like godt på 110 volt som på 220. Men kjøp med adapter fra Norge, de som selges i USA er oftest for bruk av amerikanske kontakter i Europa, ikke omvendt. Bobilen har flere 12 volt og USB-kontakter, så lading av mobil og nettbrett er ikke noe problen.

Internett:
Tilgang til nett er viktig for de fleste. Vi tok med vår mobile bredbåndsruter fra Telenor, og kjøpte et forhåndsbetalt data-simkort fra AT&T, en av de største leverandørene i USA. Det kostet 80 dollar for 8 GB, og bør holde til 3 uker med enkel surfing. Vær obs på at ikke alle leverandører har like god dekning i alle stater. Vi opplevde dårlig dekning i Wisconsin og Arizona. Ellers er det ofte wifi på campingplasser og restauranter.

Visum:
Som norsk statsborger trenger du ikke visum for å reise inn i USA. Men du må registrere deg i ESTA. Det gjøres på nett i god tid før du reiser og koster 14 dollar.

Trafikk:
Det er normalt ikke så veldig tett trafikk langs en amerikansk highway. I og rundt større byer kan det bli ganske tett, men hovedveiene er oftest lagt utenom byene. Mye av godstransporten går på jernbane, så selv om du møter en del store vogntog er det langt fra slik tetthet som langs motorveiene i Europa. Fartsgrensen på en normal Highway er 65 miles, på de største veiene er det 75. Veiene er som regel av god standard, men vi opplevde flere strekninger med tverrgående asfaltskjøter som kunne bli irriterende.

Kveldskos ved bobilen.

Campingplasser:
Med store bobiler og campingvogner er selvsagt campingplassene av tilsvarende størrelse. Mange plasser kan du kjøre rett in på tomta og ut igjen (drive-thru). Du kan velge en tomt med alle fasiliteter som vann og avløp, strøm og kabel-TV, eller enklere med færre eller ingen tilkoblinger. Prisene ligger litt over hva vi er vant til i Norge. Fra 30 til 50 dollar. Siden de fleste amerikanske ekvipasjer har godt utstyrte bad er gjerne kapasiteten og standarden på sanitæranleggene under norsk standard. Men på de fleste plasser er det vaskemaskin og tørketromler.

Tekst og foto: Olav Barhaugen, Bobil- og Caravanmagasinet (BoCM)

Del dette med andre:

  3 comments for “Med bobil gjennom USA

  1. Torbjørn Frøystad
    14. januar 2018 at 19:23

    Hvor ligger grensen mellom South Dakota og Arizona?

    • 15. januar 2018 at 11:09

      Beklager, det skal selvsagt være grensa mellom Colorado og Arizona. Takk for at du følger med, og teksten er rettet nå.

    • Redaksjonen
      15. januar 2018 at 11:09

      Takk skal du ha. Bildeteksten er nå rettet. Veien går strengt tatt også så vidt innom New Mexico mellom de to statene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *