Ekteparet fra Bergen dro på langtur denne sommeren. Hovedmålet var Tyrkia, men det ble 19 land og 14 000 km på de ti ukene turen tok.
Torill og Stig Bakken startet sin langtur med den nesten nyinnkjøpte Carthagoen 12. mai 2022. Her er de i Strømstad 17. mai.
Tyrkia er ikke det åpenbare valget for sommerferien. I hvert fall ikke om du kjører dit i en bobil. Torill og Stig Bakken tok den lange turen sommeren 2022.
Nå må det straks sies at de to har hatt sterk tilknytting til Tyrkia. De bodde der mer eller mindre i 7-8 år. Stig har også jobbet der som eiendomsmegler og har deltatt i byggingen av 1000 leiligheter. I tillegg har han jobbet for den lokale handelsstanden. Så mye jobb ble det at de trakk inn årene, solgte huset de hadde hatt i 17 år og flyttet hjem til Bergen.
De valgte den retteste ruta gjennom Europa.
Stig tok sluttpakke fra Forsvaret da han var 52 år og har siden hatt ulike jobber i Bergen og Tyrkia, men nå er de begge pensjonister. I 25 år har de hatt ferie i Tyrkia. Da de flyttet hjem til Bergen ble bobil den nye ferieformen, og ganske raskt kom ønsket om å besøke Tyrkia med bobil.
Det var Stigs søster som fikk dem til å kjøpe bobil og i januar 2021 hentet de en ny halvintegrert Carthago på 4 500 kg. De forteller at bobilen har innfridd både før og på turen.
Forberedelsene
Ettersom gass er et problem på lange reiser utenlands sørget de for å styrke det elektriske i bobilen. De satte inn to nye litiumbatterier og inverter slik at de kunne bruke elektrisk kokeplate og airfryer. Det fungerte godt og de var langt fra tomme for gass da de kom hjem.
I garasjen satt de inn en kjøleboks med kompressor på 55 liter. Den kan kjøres både på 12 og 220 volt. De monterte også AC, men den sleit da temperaturen kom opp i 50 grader, men fire ekstra vifter montert på strategiske steder hjalp godt.
Med i bagasjen var også et aggregat. Men før neste langtur setter de heller inn en ladebooster slik at ladingen blir mer effektiv. Da kan de la aggregatet bli igjen hjemme.
Når du reiser med et åpent sinn møter du folk med andre erfaringer. Disse var på vei til Iran.
Turen ned
12. mai gikk avreisen fra Bergen. Det ble stopp i Odda, Horten, Strømstad og Flensburg før de for alvor kunne sette kursen sørover – gjennom Tjekkia, Slovakia, Ungarn, Serbia og Bulgaria.
De var innstilt på å kjøre raskest mulig ned. Kursen gikk rett sørover fra Hamburg før de satte kursen sørøst og passerte Praha. De hadde en overnatting i Tyskland, men Tjekkia og Slovakia ble transittland.
Slovakia ble så vidt sneiet i vest og inn i Ungarn bar det før de måtte ta sin tredje overnatting etter Flensburg.
På app-en Park4night hadde de funnet en litt bortgjemt bobilplass der de fant ut at de skulle overnatte. På veien dit kjørte de rett inn i en militær kontroll. Det ble stor oppstandelse og mange spørsmål om hvor de skulle. Det viste seg at de hadde rotet seg inn i Østerrike. Dermed havnet de i en grensekontroll som skulle sikre mot uautorisert innvandring via småveiene.
De fikk fortsette og fant fram til en gammel hage der bobilplassen var. Her betalte de det de hadde lyst til.
– Vi tok neste dag samme veien tilbake inn i Ungarn og fortsatte gjennom Serbia og Bulgaria. Spesielt i Ungarn og Bulgaria vakte vi oppsikt. Det var ikke mange av oss der, så vi ble fotografert en hel del, forteller Stig.
– I Bulgaria fant vi tilfeldigvis fram til en parkeringsplass ved en Shell bensinstasjon der vi kunne overnatte for 5 euro. Bensinstasjonen hadde både et rikholdig utvalg av sprit og en egen pub. Det ser du ikke så mange steder.
– Her møtte vi mye vennlighet og fikk god kontakt med eieren av stasjonen. Vi ble servert lokal hjemmebrent – sterke saker og kvitterte med en smak av akevitt. Det endte med at vi byttet flasker. Vi ble også invitert på middag med familien om vi kom den samme veien tilbake.
I Canakkale like etter ankomst Tyrkia besøkte de dette kjøpesenteret. Et senter som hadde «alt».
Inn i Tyrkia
Etter overnattingen i Bulgaria var veien kort inn i Tyrkia. De kjørte ikke over Bosporusstredet og Istanbul, men valgte heller en ny bru over Dardanellene, sørvest for Marmarahavet.
– Deretter valgte vi veien direkte til Antalya og Kemer. Vi var framme 26. mai. I Kemer bodde vi i hagen til han som hadde kjøpt huset vårt. Hagen er 6 mål så det var god plass til oss. Vår gamle norske nabo ble temmelig overrasket over å våkne med oss i nabohagen.
Fricamping i Camyuva. Torill og Stig oppholdt seg her og i Kemer i ni dager. Kemer var så «hjemme» at de ikke tenkte på å ta bilder som kunne benyttes her.
– Like sør for Kemer ligger Çamyuva. Der fricampet vi fem, seks dager helt nede ved sjøen. Vi må ha vært den første norske bobilen i dette området så vi vakte en del oppsikt og fikk mye hyggelig kontakt med folk. Det var ikke mange bobiler her, men vi så stadig flere tyske, forteller Stig.
I Camyuva lå de tett på stranda. Her var det ingen trengsel.
Nå fulgte de veien langs kysten vestover til Kas og Marmaris. Dette er en strekning med svært få campingplasser så igjen ble det mye fricamping. Stig hevder at det er uproblematisk å fricampe så lenge man tar noen forhåndsregler som å ligge sammen med andre bobiler slik at de kan passe på hverandre. Myndighetene hadde ikke noe i mot at de fricampet.
Et glimt fra campingplassen i Marmaris hvor det var godt tilrettelagt også for barn.
Han forteller at løshunder kan være en plage i Tyrkia. De brukte derfor pepperspray for å jage dem bort. Det var effektivt. Også i Albania var den nyttig mot løshunder.
På Alanya-siden, øst for Antalya, er det langt flere campingplasser, forteller Stig.
Et glimt fra Marmaris.
Omveien hjem
Dette skulle ikke være en ferie tur-retur Tyrkia. Bakken-paret la derfor kursen videre over til Hellas via den samme brua ved Canakkale.
Sani beach camping bød på lange fine strender.
– Vi hadde fått mange tips om gode strender og campingplasser i Hellas. Vi ble i ni dager på Sani Beach camping på en halvøy noen mil sør for Thessaloniki. Deretter ble det et opphold på den greske vestkysten og fire dager på Camping Drepano med utsikt mot Korfu. Her er det sykkelsti til Igoumenitsa. I byen er det også fergeforbindelse til Korfu.
Camping Drepano lå tett på en fin strand. Her var det utsikt over til Korfu.
– Utenfor et bobilverksted hvor vi bodde noen døgn, møtte vi et ungt par fra Tyskland med et barn på 8 måneder. De kjørte en 30 år gammel bobil og skulle av alle plasser til Iran. De måtte skifte bladfjærene bak og kjøleskapet før turen videre. Jeg spurte om de tok sjansen på en slik tur, men det var visst ikke noe problem. Verktøykassa var velutstyrt. Til kjøling klarte de seg med en bordvifte.
Her fricampet syv nasjoner. Spesielt de polske liker seg godt i Albania.
Veien videre gikk gjennom Albania hvor de fikk oppleve den enorme forskjellen på fattig og rik. Veiene var også så som så. Noen steder tok de ikke sjansen på å stoppe, miljøet langs veien så ikke fristende ut. Her så de også flere som sto med panseret oppe og ville ha dem til å stanse. De gjorde det eneste rette og fortsatt uten å bli utsatt for noe.
– I Albania var det om å gjøre å overnatte på opplyste plasser, sammen med andre, slik vi gjorde i Tyrkia. Vi bodde også på Camper Vlore, en familiedrevet campingplass der sønnen snakket litt engelsk. De serverte god mat og det var rene toaletter. Det var ryddig på campingplassen, men utenfor så vi at det var et fattig område.
Den familiedrevne Camper Vlore i Albania var et trivelig sted.
– Det var ikke mange besøkende her. En del polske, men vi møtte også et par fra Nederland som bor fast i en bobil. Det kostet bare 150 kroner inkludert strøm per døgn. Dette var et veldig koselig sted.
– Alle albanere vi snakket med var veldig hyggelige. Vi traff også bobilister fra flere land. De foretrakk å reise til Albania fordi det var så mange fine plasser å fricampe.
Dubrovnic.
Zakucak, stort nærmere stranda kommer du ikke.
Ferden videre gikk langs kysten inn i Kroatia. Her passerte de også en liten snipp av Bosnia på veien. I Kroatia er det forbudt å fricampe. Stig forteller at de bodde en uke i Kroatia på en campingplass ved Zakucak, sør for Split og en ved Jadranovo innenfor Krk. Her traff de de første nordmennene på turen.
Campingplassen i Jadranova var terrassert ned mot havet.
Fra Kroatia gikk turen inn i Italia. På veien kunne de hake av for enda et land ettersom de krysset Slovenia, som langs kysten ikke er mer enn ca 8 mil bredt.
Venezia var målet i Italia. Her bodde de på camping Serenissima, en familiecamping som hadde bussforbindelse inn til Venezia. Her ble de i tre dager og fikk blant annet oppleve en romantisk tur i gondol på kanalene i Venezia. Gondolturen kostet 800 kroner, men den hadde vært en drøm, så tur ble det.
I Venezia ble det romantisk tur i gondol.
Fra Venezia gikk turen nordover og inn i Østerrike til Innsbruck hvor de overnattet. Selvfølgelig ved ei kirke som slo i klokkene hver time, så det ble bare en natt her.
Deretter var det bar det opp gjennom Tyskland hvor de stanset to dager i sjarmerende Rüdesheim på Campingplatz am Rhein. De beskriver det som et koselig opphold med vinsmakinger og trivelige gater.
Sjarmerende Rüdesheim frister til en nytt besøk.
– Hit kan vi tenke oss å komme tilbake, sier Stig. Her traff de også mange skandinaver. Det ble en overnatting i Glücksburg på Campingplatz Bockholmwik før den «obligatoriske» bunkringsstoppen i Flensburg. I Danmark ble det en overnatting før ferga tok dem til Norge. Hjemme var de 18. juli.
Turen tok nesten 10 uker og målte 14 000 km. Det var Stig som kjørte alle kilometrene.
De hadde bare tre dager med regn, men det var varmen som ga de største utfordringene. I Tyrkia hadde de «bare» 48 grader på det meste, men i Italia kom temperaturen opp i 52 grader forteller Stig.
Både i Tyrkia og Hellas opplevde de å få sms fra myndighetene med varsel om ekstreme nedbørsmengder og sterk vind.
Bakken-paret har ikke tatt skrekken av langturen i år. Tvert om. Neste år planlegger de Tyskland. Dessuten likte de seg godt i Kroatia og Italia. De planlegger også en langtur til Spania.
Planer har de altså nok av, men de håper situasjonen med krig i Europa roer seg før neste langtur.
Tekst: Knut Randem, Bobilverden.no
Alle bilder: Torill og Stig Bakken
