Trendy bobilliv: Myter faller og myter består

Det er ikke lenger Harry å campe. Nå er både camping og glamping i tiden. Veteraner og ferskinger kan stå fram og bekjenne sin begeistring for det enkle liv. De har fanget tidsånden.

Mytene – det vil si noen av dem, er altså begravd. I blogg- og nettalderen kan denne litt sære stammen – campingfolket, også kalle seg «influensere». Vi har påvirket enda flere nordmenn til det valgfrie og mest miljøvennlige ferieliv i telt, bobil eller vogn, og vi har vært på farten siden lenge før det grønne skifte. Forhandlere landet rundt har hatt gode tider og storsalg av feriehus på hjul.

«Gratisturer»
Også våre utenlandske stammefrender, de som våger seg helt til Norge på ferie, har i årtier vært forfulgt av myter. Disse våre gjester som invaderer de heteste norske feriemålene i bobiler eller med ei lita vogn på slep, har ifølge ryktene lastet biler og vogner til vektgrensen med vått og tørt. De kjøper angivelig ingenting i Norge – bortsett fra diesel, og gnierne overnatter gratis på en rasteplass under Hardangerviddas høye himmel. Det eneste de legger etter seg er lange køer på ferieveiene, sier onde tunger.

Tro mot tradisjonen
Tilståelse følger, vi har med litt norsk mat ut. Tradisjonen sier at vår første middag på utenlandsk jord skal bestå av medbrakt vestnorsk røkelaks, supplert med norsk ankerdram og lunkent øl. Den norske gnieren kjøpte selvsagt en maksipakke Warsteiner på danskebåten, og vi forlater heller aldri Norge uten plommesyltetøy og skivet brunost til de grove tyske rundstykkene.

Ferieregnskapet
Men hvor ble det egentlig av alle eurosedlene nordmannen hentet ut av minibanken mot blodig gebyr? I årevis har vi hørt oss lei på alt maset om de gjerrige bobilturistene. Derfor bestemte familien seg for å føre et pinlig nøyaktig ferieregnskap over våre bidrag til vertslandets handelsbalanse. Og det hjemmesnekrede forskningsprosjektet avslørte presist hvor mye en campingturist legger etter seg hos lokale kjøpmenn og spisesteder.

Tar med hjem
Vi levde ut behovene mens vi smurte innholdet fra familiens eurokasse utover hos Lidl og Real, i bokhandelen, sykkelbutikken, på apoteket, Aral-stasjonen og i det lokale bakeri som forsynte oss med grovheter hver morgen. Ekstraslanter i kassen for det lokale næringsliv, fri flyt av varer og tjenester begge veier, EØS-avtalen er for alle. Vi kjøper lokale buss- og togbilletter og erfarer at tog & sykkel er topp kombinasjon i Tyskland og noe å ta etter i Norge.

Å forstå menyer
Det spises ute i feriene for det er en del av sjarmen å stave seg gjennom menyer med reiseordbok og Google Translator, og se store mesterskap på TV sammen med de innfødte. De norske feriepengene havner i lokale lommer og utenlandske restaurantpriser er til å leve med. Vi har i mange år vært den lokale kjøpmanns beste venn i franske, polske og tyske bygdebyer. De siste innkjøpene før hjemreise er alltid nøye planlagt. Sjekklisten omfatter alt fra Spreewaldgurken til poser med bokstavsuppe, pølser med eviglang holdbarhet og oster som dufter så de burde vært merket med varseltrekant. Kassalappen fra landsbyens velassorterte Edeka måler gjerne innpå halvmeteren avreisedagen.

Akkurat som Lars Monsen
Camperen – den frittgående turist, er asfaltens svar på villmarkens store sønn – Lars Monsen. Den alltid like ubarberte Lars er Norges autoriserte «frilufts-influenser» når det er snakk om ferie i ulendt terreng. Men fellestrekkene med campingferie ligger i dagen. Vi drar med åpent sinn inn i det ukjente, og vet sjelden hva som venter på neste standplass. Det kan være et gedigent vepsebol, mystiske hvite sopp i det grønne, eller en gjeng uoppdragne unger som sykler under bardunene til markisen. La gå at Monsen har ferskmaten svømmende etter seg i hver bekk han padler, men landeveiens sønner og døtre kan Monsen-knepene. De gjør som villmarkens store sønn, tar med noe i sekken. Når du etter en seig dagsetappe ruller ut kabelen på en ubetjent campingplass i Hallingdal, føler vi oss som Monsen på tur milevis unna sivilisasjonen. Vi smiler vinnersmilet under feriecapsen, vifter vekk myggen og henter ut medbrakt fra kjøleskap og lasterom.

Komfortabel enkelhet
Norske campingturister har – akkurat som Monsen, en tungt forankret kjærlighet til det enkle liv. Det rullende feriehuset på sju-åtte meter er nøkternt innredet med kjøleskap, tv, toalett, dusj, gassdrevet utegrill og mikrobølgeovn. Husets matansvarlige gjør opp ild på to av komfyrens tre bluss. Vi myser opp mot en lilla kveldshimmel, mens ventilatoren trekker ut stekosen fra ferdigmarinerte og vakuumpakkede sommerkoteletter fra Aldi. Vi innser at sammenligningen med trendsetter Monsen halter litt på enkelte felt, men også vi må vaske opp for hånd i ferien. I skumringstimen trekker vi for nettingdøra og skrur på ledlyset over lesekroken alt mens lokale og globale nyheter ruller over tv-skjermen. Det er tid for feriedagboken, vår håndskrevne dokumentasjon på trendsetterens enkle ferieliv. I boken noteres: Rart å høre norske stemmer rundt seg. Mye mygg denne sommeren. Norge er bra bortsett fra alle bompengene. Få turister og OK standard på fellesanleggene, men greit å ha sitt eget.

Mytene lever
Den individuelle turist liker å gi inntrykk av at han greier å styre unna stedene der malstrømmen av flybårne sommerturister på billigbillett ender opp. Den frittgående individualist beretter og bekjenner til dagboken slik de gamle historiefortellere gjorde når stammen samlet seg lyttende rundt leirbålet, før Facebook, Skype og Snapchat.
Etterslekten får vite at han som skryter at han som komponerer sine egne opplevelser, måtte stå sammen med tusen andre verkende føtter i seige køer foran masseturismens heteste besøksmål. Det er faktisk ingen myte at du opplever noe stort på største attraksjonene. Sånn er det bare.
God tur – i all enkelhet!

Tekst og foto: Magne Reigstad, BoCM
Artikkelen er tidligere trykket i Bobil- og CaravanMagasinet