Romerbyene krigene glemte

Midt på Istria-halvøya lengst vest i Kroatia, finner vi landsbyen Motovun. På en åstopp, omgitt av kraftige festningsverk, ble den byen gjennom et par tusen år «glemt» av krigene, eller snarere at ingen fiende greide å erobre den. Dermed kan vi i dag glede oss over en komplett romersk festningsby – fremdeles levende med historisk sus gjennom de trange gateløpene.

Her begynner selve Motovun, som er en levende by med 531 innbyggere.

Motovun er nærmest prakteksemplet på historiske byer som man ser i fargesprakende reisemagasiner, men som det knapt er mulig å finne. Vel, her er den, en komplett romersk festningsby, som gjennom et par tusen år har fått historiens patina og eventyrets trolldom over seg. Omtrent slik må Palatinerhøyden i Roma ha tatt seg ut i sine velmaktsdager. Forskjellen er at i Roma kan man skue ruinene av det som var, mens i Motovun bor det i dag 531 mennesker i hus som var nye på Julius Cæsars tid. Nå tilpasset den moderne tiden. Det finnes spor etter mennesker rundt Motovun helt tilbake til mellom 3500 og 2200 år f.kr. og de mytiske personene Jason og Argonauts skal ha seilt på elven Mirna.

Motovun ligger på en åshøyde ca. en drøy halvtimes kjøring fra Novi Grad på vestkysten av Istria.

Gigantenes kamp
Enhver historisk by skal ha sine legender, og Motovun er intet unntak. En gang i middelalderen skulle byens fremste menn hente inn eiketrær til vinteren. Da ble eselet deres kastet opp i et tre av sterke hender av et menneske som var større enn noe de hadde sett før. De greide å fange giganten Joze, og sendte han etter hvert som galeislave på venezianske båter sammen med andre storvokste. I en storm greidde han å flykte. De ble angrepet av soldater, men forsvarte seg med hele eiketrær. Kongens hær kunne ikke beseire dem, så de inngikk avtale, og giganten fikk store hauger med gullpenger. Disse krevde byborgerne i Motovun. Soldater forsøkte nok en gang å drepe giganten, men Joze satte fyr på byen. Til sist sto en av byborgerne opp og foreslo en avtale hvor landområdene ble delt, og til sist forsvant giganten i grotter under Motovun. Slik går sagnet i kortversjon, i Kroatia regnes Joze som en stor nasjonalhelt siden han sto opp mot de italienske herrene som hersket på Istria fram til 1945.

Første byport forseres, historien ligger lagvis etter hvert som man kommer lenger opp mot bysentrum.

Lagvis historie
Fra sagn til historie, Motovun ble bygget som en festningsby. Byggeperioden var på rundt 1500 år, og hver tidsalder har satt sine spor. I begynnelsen var den romerske byen Castellieri, som lå på en 270 meter høy åskam med hus spredt over hele åsen. På den indre muren finnes mange familievåpen fra ulike herskerfamilie, og to romerske gravsteiner er fra det 1. århundre. Rundt 1000 år senere, hørte byen til godset for biskopen av Porec, før den i 1278 ble overtatt av Venezia, som bygget opp de solide murene som man kan se den dag i dag. Fra disse har man en praktfull utsikt til alle sider over Istria. De tre bydelene er knyttet sammen med et system av indre og eksterne festningsverk med forsvarstårn, byporter og gatenett som har både romersk, gotisk og renessansk opprinnelse og arkitektur. En vandring opp gjennom gatene er derfor en vandring gjennom lagvis historie fra de siste to millennier.

Den indre borgen har en mur mot bebyggelsen utenfor.

Underveis er det god utsikt, bare fjellklatrere ville kunnet komme seg opp denne veien fra dalen.

Sterk festning
Den ytre byen er nyeste og ble bygget utenfor selve borgen, men slik at husene danner en ringmur. Der går eneste vei fram til hovedinngangen, en murport som kan stenges fra innsiden. Litt lenger opp kommer vi til en tykk ringmur med nok en murport med skyteskår. Om ikke det var nok, helt øverst er det som kalles for citadellet, en tett husring med kraftige murer som skulle kunne tåle det meste av angrep. Øverst på citadellet ligger klokketårnet fra 1200 tallet, ved siden av St. Stephen Paris kirke fra 1600 tallet. Det var det endelige tilfluktstedet om noen skulle greie å forsere de ytre murene.

Den store sisternen samlet opp regnvann fra hele borgen for å kunne holde ut en beleiring.

Regnvannsamler
Citadellet var uformet slik at alt regnvann ble ledet til en stor sisterne, eller brønn, rett utenfor kirken. I middelalderen gikk krigskunsten ut på å omringe og sulte ut forsvarerne, inntil de gikk tomme for mat og vann og måtte overgi seg. Vann var derfor livsnødvendig for en by som aktet å forsvare seg fra å bli plyndret av leiehærene som red Europa som en svøpe i nærmere et millennium. De øvrige forsvarsverkene ble aldri erobret eller ødelagt, og er i dag turistattraksjoner som gir en utrolig flott utsikt til store deler av landet rundt Motovun. Og vil man overnatte i historiske omgivelser, finnes flere gode hoteller og pensjonater helt inne i sentrum av den historiske byen.

Dette gateløpet er fra middelalderen, epokene har sine egne kjennetegn.

Trøfler, vin og spa
Motovun skogen strekker seg langs elvedalen for Mirna, hvor det hvert eneste år finnes store mengder trøfler. Istrias hvite trøfler, som høstes mellom september og desember, påstås å være afrodisiakaiske, og er minst like etterspurt som trøfler fra Spania og Frankrike. En egen trøffelfestival hvor den største trøffelen kåres er også blitt en turistattraksjon. Det samme er vindruehøstingen som er grunnlaget for hvitvinen Malvasia og rødvinen Teran. Like i nærheten ligger også et stort spa som hevdes å ha helbredende vann,

Restauranter
Langs hovedgaten fra inngangen og til citadellet, ligger restaurantene på rekke og rad. Litt dyrere enn i lavlandet og langs kysten, men godt under norsk prisnivå. Siden hele Istria var italiensk fram til 1945, tilbys det mye pizza. Men den kroatiske burek, som avsluttes med en stor banasplit iskrem, er en verdig avslutning på en reise gjennom 2000 år balkansk historie.
Hver sommer siden 1999 arrangeres det en filmfestival (ekstern lenke).

Restaurantene ligger på rekke og rad.

Hvordan komme dit
Fra Novigrad går det en god vei, nr. 301 som går over i 44, til Motovun, og derfra videre til Opatija og Rijeka. Veien går gjennom praktfull natur, og er verdt en reise i seg selv. Parkering er enten helt nede i dalen med bustur opp til byen, det finnes også en del plasser langs veien nedenfor inngangsportalen.

Tekst og foto: Bjarne Eikefjord, BoCM
Tidligere publisert i Bobil- og CaravanMagasinet

Del dette med andre:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.