De kaller seg plastnomader, kunstnerparet Kari Prestgaard og Astor Andersen fra Sandefjord. I en ombygd Ford Transit Custom reiser de landet rundt og samler plast på strender for å lage kunst-workshops med barn. Slik bidrar de til å fjerne miljøkatastrofen langs strendene, og gjøre Norge renere.
Plastkunstnerne Astor Andersen og Kari Prestgaard har øye for plast. Turistene har reist, men havet har kastet i land både store og små plastgjenstander. Kari og Astor finner nye skatter til kunstprosjektene sine, samtidig vitner all plasten om en planet som lider.
– Hvis det ligger søppel og plast i omgivelsene der du har tenkt å campe, plukk det opp! Slik lyder parets appell. I dag har paret parkert Forden helt nede ved strandkanten på Blokkebukta Camping i Helgeroa. Det er høst og luften har for lengst gått ut av baderingene.
Helt fargeløst er det likevel ikke. Kari Prestgaard setter seg på knærne i den bløte sanda. Hun pirker med neglene mellom sadkornene. Mellom to fingre holder hun opp ørsmå pellets. De ligner perler. Ligner frø. Dette er plastprodusentenes råvarer. Til nytte når de er smeltet om, men til uhorvelig stor skade når de kommer på avveie i naturen.
Når de er på turné bor de i en ombygget Ford Transiten Custom. Bilen er ombygget og har fått både ventiler, varmeanlegg og to oppvakte koøyer. Slik får prosjektet «Verken fugl eller fisk», luft under vingene. Parolen om å samle plast og ikke kaste mer, kan nå lettere spres over det ganske land.
Den triste plasten
Slik som Kari sitter nå, kan hun sitte i evigheter. Slik har hun ikke bare sittet på strender i Norge, men også i Spania og Portugal.
– Det er en type meditasjon, bekrefter Kari. – Strandplast har fantastiske potensiale som kunst, legger hun til. På det viset har plastkunstneren alltid to følelser i kroppen samtidig. Å komme til en strand overfylt av søppel er fryktelig trist. Men kommer hun til et sted for å sanke materiale, da er det nesten litt «irriterende» hvis stranda er søppelfri. Det siste skjer likevel svært, svært sjeldent. Alltid er det noe å plukke opp.
Varebil som mikrohytte
Som eiere av en Ford Transit Custom 2015 har Kari Prestgaard og Astor Andersen ikke nødvendigvis løst plastproblemet i verden, men likevel funnet sin egne geniale løsning. Bilen ble, under koronavåren 2020, innredet til mikrohytte. Forandringene inne i lasterommet er likevel fleksible og bilen er når som helst parat til å fungere som varebil igjen. Ikke sjeldent er det søppel som fraktes. Slik bilen fremstår i dag kan den også benyttes som turnébil. Med den kan kunstnerparet reise gjennom det ganske land. Her kan de sove, her kan de kokkelere. En liten tromme, en ukulele og en gitar henger på veggen. Sammen er det alltid rede for en protestvise eller to. Blir verden et for kaldt sted å være, er det bare å fyre opp i den lille gassovnen.
Innendørs er hele Forden kledd med kryssfiner. Veggene er nøye tilpasset bilens anatomi. På gulvet er det lagt et slitesterkt syntetisk teppe beregnet på terrasser og balkonger. Resultatet er et lunt og hyggelig lite rede på fire hjul.
Gassalarm
Kari ler: Vi har fikset det slik at vi slipper å gå bak for å slå på gassen. Gjennom en liten luke i kryssfineren strekker hun handa inn i veggen og løfter på gassknappen. Vips. Astor viser til en tragisk hendelse der to jegere nylig døde av kullosforgiftning ved bruk av gassovn i campingvogn.
– Selvfølgelig har vi montert en gassalarm. Vi er veldig forsiktige og legger oss aldri til å sove med varmen på. Det tar da også bare 15 minutter med oppvarming, så er rommet godt temperert, slår han fast.
Bilen er isolert med Low-E.
Bilens anatomi
Lunt og behagelig blir det også med lys kryssfiner på veggene.
– Vi er hekta på trær, sier Astor og peker på de spennende tegningene som framkommer i bilens finerplater.
Innredningen er bygd av kryssfiner av furu. Men her er ingen rette vinkler. For å kunne følge bilens runde former, er det i interiøret benyttet 4 millimeter plater. Litt tykkere kvalitet, 6 millimeter plater, ble brukt der hvor det var nødvendig med litt ekstra styrke. Gulvet er forsterket med 12 millimeters vannfast finer. Det samme materialet ble brukt til å bygge det lille bakrommet.
Går det fort i svingene er det praktisk å sikre bagasjen med strikk. Bilen er også utstyrt med 4G mobilt bredbånd.
Inne i lugaren har hver minste lille ting sin egen plass. Det samme gjelder i bakrommet.
– Vi kaller det «garasjen, sier Astor og åpner entusiastisk opp bilens doble bakdør. Når hyllene tilpasses utstyr og rekvisita på dette viset, vet man alltid hvor det skal plasseres. Tingene har sin vante plass, sklir verken fram eller tilbake og faller heller ikke ut med det samme man åpner dørene.
Bagasjerommet på Forden er fullstappet av praktisk verktøy og turutstyr. Her finnes alt fra innlagt vann, gass og en oppblåsbar kano. Astor kaller rommet for «garasjen».
On the road again
Og jammen skal denne bilen få kjørt seg. Allerede i høst har den vært helt oppe ved Lofoten, på Helgelandskysten, i Trøndelag, Møre og Romsdal, Vestlandet, Innlandet og på Sørlandet.
– Med en liten campingbil kommer man nærmere naturen enn med en stor og tung bobil, forteller Astor, og tilføyer: Vi kan kjøre på små veier der bobiler ikke egner seg. Forden har krapp svingradius. Den snur på en femøre.
Kari tar seg en pause i plastplukkingen. Også hun har fantastiske turminner. En dag fant hun en fersk hummer som en hegre nettopp hadde fanget. Hummerklørne ble kokt til frokost. En annen gang kom hun over kilovis av kantarell. For å gjøre oppdagelser som dette er det likevel nødvendig å legge turen litt utenom de opparbeidede raste- og campingplassene.
– For oss er denne friheten viktigere enn den komforten man får med en stor og velutstyrt bobil, sier Astor.
Selvplukket sopp til kvelds.
Fikk miljøpris
Nylig fikk paret en pris av FNs europakontor for miljø for det arbeidet de gjør med barn og unge. Kunstnerparet donerte to verk til TV-aksjonen 2020. Et bilde ble solgt for 30.000 kroner. Et annet bilde ble gitt i gave til statsminister Erna Solberg. I 2019 hadde kunstnerparet over 200 reisedøgn. For å kunne reise lenger og spre et positivt, men også viktig miljøbudskap, bestemte de seg for å bygge om en varebil til en isolert og trivelig mikro-camper
Plastpresang til statsministeren
Med den ombygde Forden får kunstnerne nå endelig muligheten til å leve nær naturen samtidig som de turnerer med kunst-workshops. I over 10 år har de arbeidet med strandplast som kunstmateriale. Mer enn 15.000 barn og unge har til nå lært om plasten i havet. Hvor den kommer fra. Hvordan den stadig er et problem. Hva vi kan gjøre. Ikke bare har barna hørt Kari og Astor snakke. Ved hjelp av egen kreativitet setter barna bitene sammen til små figurer eller større bilder av naturtro fugler og fisker. Det var et slikt bilde statsminister Erna Solberg, under TV-aksjonen i år, fikk overrakt i gave fra WWF. Et annet bilde av samme type, ble auksjonert bort for hele 30.000 kroner!
I trash er det nye cash
Verk av Prestgard/Andersen er i tillegg kjøpt inn av Stortinget, fylkeskommuner og kommuner over hele landet. Suksessen bekrefter Andersens noe usjenerte uttalelse.
– Joda, sier han: – Vi har knekt noen koder, roter ikke bare sammen noe greier med barn og søppel og lager kunst av det. Det er en klar grunntanke, vi skal levere et flott resultat og generere en merverdi, men ikke bare for oss selv og de elevene som er med på våre workshop. Vi gir f.eks. alltid en andel av prosjektene våre til Unicef. På 10 år er det blitt nærmere 300.000 kroner. Med «merverdi» sikter Astor også til alle tankene som, bokstavelig talt, kan komme i kjølevannet av deres workshop. Med dette arbeidet kan kunstnerne vise hvordan man kan gi noe som i utgangspunktet er verdiløst, en høy verdi.
Madrassene på gulvet er kjøpt på Jysk og er laget slik at de lett kan brettes sammen og stables bort. På dette viset kommer Forden raskt tilbake til sin gamle rolle som varebil.
Workshop med opptil 30 deltakere
Astor Andersen og Kari Prestgaard har jobbet med plast som kunstmateriale i flere år. Flere steder arrangerer de kunstnerworkshops som kan ha fra tre til 30 deltakerne. Deltakerne skal skape kunst av plastbitene, men under helt klare premisser. Blir det en fugl eller en fisk? Uansett skapning, når figuren er ferdig finner man en papplate i en kontrastfarge og legger denne under. Deretter plasseres figuren forsiktig på en liten sokkel. Over dette plasseres et miniatyrtelt i hvit duk og med en luke i toppen. Gjennom hullet kan man enkelt fotografere og dermed også forevige verket.
Klart for neste
Etter fotoseansen skal dyret «slaktes». De sju plastbitene demonteres og legges tilbake i eskene sine. Dermed kan de benyttes igjen og igjen. Ønskes en større og lengre workshop, monterer Prestgaard og Andersen en projektor på et stativ. På en kasse under vises bildet av en fugl eller en fisk. Nå er det om å gjøre for deltakerne dekke bildet med plastbiter slik at det til slutt ser ut som et ekte dyr – laget av plastsøppel. Igjen blir verket fotografert, foreviget, bitene skrapes sammen for så å bli med på neste økt.
Sirkulær parole
– Nei, vi løser ikke problemet med plast i havet ved å lage kunst av det, innrømmer Astor Andersen. – Det vi forsøker å formidle til barn og unge er at vi må tenke nye tanker; både om plastforbruket vårt og måten vi behandler plastavfallet på. Bildene våre er egentlig fremvisninger av en metode. Det handler om å ta det ubrukelige i bruk som en ressurs. Vi må begynne å tenke sirkulært. Og det haster. Fortsetter vi slik vi gjør i dag, kan det bli mer plast enn fisk i havet, konstaterer han.
«Stjel ideene våre!» I motsetning til mange andre kunstnere er Prestgaard og Andersen derfor ikke engstelige for at andre skal stjele ideen deres. – Det er plastsøppel og barn nok til alle, sier Astor med et smil.
I starten plukket Astor og Kari all den plasten de kom over. Ikke sjeldent måtte de betale for den opprydningsjobben de selv gjorde. En fullastet container kostet dem 10.000 kroner. I dag plukker de stort sett bare med seg plastbiter som får plass i handa. Det er disse bitene de senere skal lage om til kunst.
Bøtta full
I Blokkebukta har Kari plukket ei bøtte full av pellets. Dagens fangst er også et knippe Q-tips pinner, en klesklype, en engangsgaffel og en patronhylse. Sola står lavt. På tide å vende nesa hjemover. Astor setter seg ved rattet: Søppel finnes ikke, når vi snakker om dette til elevene, kaller vi plast for ressurser på avveie.
Som ferske campervan-entusiaster ser paret at plastsøppel er et betydelig problem også i innlandet og på fjellet. – Vi som ferdes langs veien må ta ansvar for søpla vår. Flertallet er flinke, men det er et mindretall miljøgriser som ødelegger mye. Vi har vært steder hvor vi måtte fylle flere bæreposer med søppel og matrester før vi kunne slappe av og nyte utsikten, avslutter Kari og Astor.
Tekst: Marte Østmoe. Foto: Kari Prestgaard og Marte Østmoe, BoCM
Artikkelen er tidligere publisert i Bobil- og Caravanmagasinet
