Habsburgerne er en av de mest suksessrike adelsfamiliene i Europa. Etter å ha startet som riddere i middelalderen, reiste de seg til å bli ledere av et imperium så stort at «solen aldri går ned over det».
For å starte med navnet, von Habsburg: det kommer fra familieslottet med samme navn i Aargau Sveits. Det er to teorier: Det er en forvrengning av Haviksburg, Habicht på gammeltysk, eller Havenburg, slottet ligger over et vadested i Aare. Habsburgerne selv foretrakk nok den første forklaringen.
Vi kjører til den mindre kjente kantonen, Aargau, for en leksjon i europeisk historie.
Nei, habsburgerne kommer ikke fra Østerrike, selv om østerrikerne gjerne vil at vi skal tro det. Habsburgerne begynte som relativt enkle sveitsiske riddere i hertugdømmet Schwaben.
Familiens suksess tilskrives ofte deres politikk, og ikke ved å føre erobringskriger mot nabo-aristokrater. Ved å støtte de rette keiserne i Det hellige romerske rike, inngå de riktige ekteskapene, og gi økonomisk støtte til keiserne som alltid manglet penger, ble de belønnet med nye landområder og titler.
Fra 1438 til 1806 tilhørte nesten alle keiserne i Det hellige romerske rike huset til Habsburg. Medlemmene styrte også Østerrike, Böhmen og Ungarn i århundrer. På 1500- og 1600-tallet styrte familien Spania og Portugal, og på 1800-tallet storhertugdømmet Toscana og andre deler av Nord-Italia.
Konger og innavl
I 1273 var grev Rudolf den første habsburgeren som ble valgt til konge i Aachen. Han lyktes i å stjele de østerrikske landene fra den rikeste herskeren i riket, kong Ottokar II av Böhmen.
Det er på grunn av dette at vi har kommet til å betrakte habsburgerne som en i hovedsak østerriksk familie snarere enn en sveitsisk eller schwabisk familie.
I første halvdel av det sekstende århundre, under hans styre, er det habsburgske imperiet på sitt høydepunkt. Etter hvert døde den spanske grenen av Habsburgerne ut på grunn av innavl og den dårlige helsen som uunngåelig fulgte. Charles II er ikke i stand til å formere seg, og listen hans over ubehagelige sykdommer er imponerende.
Slutter med keiser Karl
På østerriksk side holder slekten ut. Særlig den fruktbare Maria Theresa har sikret dens overlevelse. Ikke hver keiser produserte avkom, men i så fall var det alltid en yngre bror til å ta over. Med Franz Joseph (1830-1916) gikk det nesten galt. Hans eneste sønn Rudolf begikk selvmord i 1889, kona Sissi ble myrdet av en anarkist og hans yngre bror Maximilian ble henrettet etter at et politisk eventyr i Mexico gikk galt.
En annen brors eldste sønn ble myrdet i Sarajevo i 1914 – ved starten av første verdenskrig – og sønnen til hans yngre bror ble til slutt arving til tronen. Denne keiser Karl ble avsatt da første verdenskrig sluttet, og døde fire år senere, bare 35 år gammel. [Kilde: The Habsburgs – Rise and Fall of a World Power. Forfatter: Martyn Rady]
Bobilplass på rideskole
Denne gangen kommer vi inn i Sveits på en litt annen måte: gjennom Allgäu i Tyskland. Ved hjelp av appen CamperContact finner vi en bobilplass på en rideskole med hestehandel. En vennlig ung mann viser oss en plass, strøm, som vi ikke trenger, og sanitæranlegg og vann.
Ingen andre bobiler dukker opp, så vi har stedet helt for oss selv. Neste morgen er vi invitert på en tur med hest og vogn. Men fordi vi har en avtale på Habsburg Castle, må vi takke nei.
Så tidlig som på 1000-tallet eide House of Habsburg mange eiendommer i kantonen Aargau og var også svært velstående. Dermed ble slottet bygget i stein og ikke i tre, noe som var mer vanlig på den tiden.
Forsvarsverker
Slottet fungerte ikke bare som en bolig, men også som en militær festning. Den opprinnelige kjernen i slottet var et firkantet boligtårn av stein som målte over atten ganger tretten meter, med nesten to meter tykke vegger ved bunnen. Det ble senere bygget et fireetasjes hus over det, som ble koblet til et firkantet forsvarstårn.
På slutten av 1100-tallet ble det bygget en lang mur rundt huset og forsvarstårnet som skapte et gårdsrom. Rundt denne tiden ble det bygget et andre tårn vest for huset, som skulle bli kjernen i et eget kompleks som en hall og boligkvarter ble lagt til. Det er denne senere strukturen vi nå kan se på den guidede turen åpen for publikum. Alt som er igjen av resten er en haug med steiner.
I andre halvdel av 1200-tallet kom habsburgerne mindre og mindre til slottet. I mellomtiden hadde den blitt tildelt vasaller av Habsburgerne og delt i to separate festningsverk. I 1425 ble hele komplekset erobret av byen Bern.
Uorganisert campingplass
Vi overnatter på Sulz campingplass i Künten, ved Reuss-elven. Denne elven spiller en viktig rolle i denne regionen som Habsburg Castle har utsikt over. Det er en vennlig, noe uorganisert campingplass med en liten restaurant. Ingen markerte plasser, gode sanitæranlegg, strøm og bemerkelsesverdig rolig, til tross for mye aktivitet. På dagtid sykler og går alle.
Rudolf I av Habsburg
Fra Künten er det – med bobilen – en vakker kjøretur til Bremgarten, en historisk by ved Reuss. På en mindre pen side ble Bremgarten i 2013 den første kommunen i Europa som innførte lover som forbyr asylsøkere fra visse offentlige steder, som biblioteker, svømmebassenger, skoler og kirker.
Området var kjent som Bremgarten før 1140, selv om byen ikke ble grunnlagt før nesten et århundre senere. I 1230 ble det grunnlagt en bosetning nær den nåværende plasseringen av Bremgarten. Den ble deretter nevnt i 1238 som Bremegarten.
I 1258 ble det gitt byrettigheter av Rudolf I fra Habsburg. Befolkningen i Bremgarten vokste raskt og den ble en viktig markedsby med en utmerket latinskole. Vi beundrer hovedsakelig noen vakre bygninger og selvfølgelig den vakre trebroen. Denne overbygde trebroen fra 1500-tallet tilbyr en spesielt vakker utsikt over byen.
Baden
Like vakker er den historiske byen Baden. Også her finner vi en trebro (fra 1810), denne gangen over Limmat. Limmat renner fra Zürich via Baden til Brugg, hvor den går sammen med Reuss og Aare. Aare fortsetter å renne nordover og munner ut i Rhinen.
Baden er en kurby med varme svovelkilder som inneholder kalsium. Det er også bryggerier, mekaniske og elektrotekniske selskaper og bomullsveverier. Baden nevnes så tidlig som i det første århundre da romerne begynte å bruke de mange termiske kildene der (“Aquae Helveticae”).
I 1297 ble Baden grunnlagt som en by av habsburgerne. Imidlertid erobret sveitserne byen i 1415. Siden 1803 er Baden en del av kantonen Aargau.
Brugg
Dagen etter venter mye mer skjønnhet på oss. Etter å ha møtt menneskene bak Aargau Tourismus, rusler vi gjennom det historiske sentrum.
Aare, en bred bekk før Brugg, presser seg inn i byen gjennom en smal og dyp ‘kløft’. Vi drikker en kopp kaffe i byen: vi begynner allerede å venne oss til sveitsiske priser.
Under vårt besøk er den sveitsiske francen nesten den samme som euroen: den er lett å “beregne”. I Windisch er det klosteret Königsfelden. Også her ‘møter’ vi habsburgerne igjen. Königsfelden er et tidligere klosterkompleks av de fattige Clares og fransiskanerne.
Glassmaleriene fra 1300-tallet i klosterkirken regnes for å være et kulturhistorisk kunstverk: Det er vanskelig å forestille seg at disse fargerike vinduene har hengt her i så mange hundre år! De tilhører de viktigste europeiske kunstverkene i denne perioden. Glassmaleriene skildrer Kristi lidenskap, fransiskanerordenens helgener og apostlene. I skipet til klosterkirken er det en grav til Habsburg-familien.
Erobret
Wildegg Castle ble grunnlagt av Habsburgerne på 1200-tallet og senere eid av Effinger-familien i flere århundrer. Habsburgerne la grunnlaget for Wildegg ved foten av Chestenberg.
Slottet var bebodd av underordnede adelsfamilier, det vil si forvaltere, sist av Lords of Hallwyl. På 1400-tallet fulgte hendelsene raskt etter hverandre. Habsburgerne hadde falt i unåde hos den tyske kongen. Kongen beordret deretter sine undersåtter å angripe Habsburg-eiendommene.
Bern og andre medlemmer av det unge konføderasjonen hadde levd i åpent fiendskap med Habsburgerne i noen tid. I løpet av svært kort tid erobret de eiendelene til det adelige dynastiet. Wildegg kan besøkes nå: men det er knapt noe igjen av habsburgerne. Ja, de aller første fundamentene, helt nederst på slottet. Jeg tar selvfølgelig en titt her.
Muri
Muri Abbey er et tidligere benediktinerkloster. Det Habsburgske husklosteret er en av de viktigste severdighetene i Aargau. Klosteret ble grunnlagt i 1027 av Ita av Lorraine og hennes ektemann, Habsburg-greven Radbot.
Fem år senere begynte de første munkene fra Einsiedeln å bygge klosteret. I drøyt hundre år var Muri et dobbeltkloster (menn og kvinner), inntil benediktinerklosteret Hermetschwil splittet seg på begynnelsen av 1200-tallet.
Klosteret skaffet seg eiendommer og rettigheter i det som nå er kantonene Aargau, Lucerne, Thurgau og Zürich. Etter erobringen av Aargau i 1415, erstattet de konfødererte habsburgerne som beskyttere. Etter interne reformer vokste Muri til det rikeste klosteret i Sveits på 1600-tallet, fikk rang som fyrstekloster i 1701 og skaffet seg deretter et seigniorialt territorium ved Neckar.
Fransk invasjon
Fallet begynte i 1798 med den franske invasjonen og de politiske omveltningene som fulgte. I 1841 avskaffet kantonen Aargau klosteret.
I dag er Muri Abbey et kulturelt senter. De fem(!) orglene i klosterkirken, som jevnlig brukes til konserter, gir et viktig bidrag. Bruken av de andre bygningene er mangfoldig: skole-, distrikts- og kommuneadministrasjon, folkebibliotek, spesialbibliotek og sykehjem.
Under den guidede turen av Dr. Josef Kunz-Koch er vi spesielt imponert over den barokke “dekorasjonen” av den åttekantede kuppelen.
Forholdet til habsburgerne avtok dermed gradvis og klosterkirken fungerte som gravsted for siste gang i 1260. Det var mange årsaker til dette. I tillegg grunnla Agnes av Ungarn i 1308 klosteret Königsfelden i Windisch til minne om faren Albrecht I, som ble myrdet der.
Familiekrypt
Da nordfløyen av klosteret ble revet sto tre bukter – gavlpartier mellom støtter – igjen i det nordvestre hjørnet. Abbed Plazidus Zurlauben lot bygge et Loreto-kapell der, som han innviet i 1698.
Kapellet er først og fremst av betydning som inngang til familiekrypten til etterkommerne av det siste østerriksk-ungarske kongeparet. Tradisjonelle kirkegårder som den keiserlige krypten i Wien forble forbudt for Habsburg-Lothringen-familien i flere tiår etter at de ble fratatt makten.
I mars 1970 signerte Rudolph Habsburg-Lothringen en kontrakt med den katolske sognet Muri om å bruke Loreto-kapellet som en ny kirkegård. Krypten som kreves for dette ble nyoppført, fordi det inntil da ikke hadde vært noen kjeller under Loreto-kapellet.
Hjertebegravelse
Den første begravelsen fant sted der i 1971 med hjertebegravelsen til den siste keiser Karl I, som døde i 1922. Gravurnen er plassert i en mursteinsstela bak alteret, mot kapellets bakvegg. Det samme er gravurnen av den siste keiserinnen, Zita, som var gift med Karl 1.
I selve krypten fant blant andre Robert (1996), Rudolph (2010) og Felix Habsburg-Lothringen (2011) sine siste hvilesteder. Muri-klosteret er dermed det eldste kjente og samtidig det yngste gravstedet i familien. Siden 2010 har keiser Karl 1 også blitt minnet med en bronsebyste reist i klosteret.
Lite kjent
Aargau er absolutt ikke den mest kjente sveitsiske kantonen for turisme. Sveits har sin egen valuta og du vil bare forstå sveitserne hvis de snakker “høytysk”.
Antall campingplasser og bobilplasser er begrenset. På den annen side er det relativt stille selv i høysesongen. Vi kunne parkere vår 640 cm lange Twin overalt, selv i eller i nærheten av landsbyene vi besøkte.
Kulturelt og naturskjønn har Aargau mye å tilby interesserte besøkende. De som ønsker å holde seg i Habsburgernes ånd, tar på seg turskoene for Habsburgs tursti.
På en rekke informasjonspunkter fortelles fascinerende historier om Habsburg-adelen og livene til vanlige mennesker på den tiden. På veien, under etappene Baden-Brugg, Brugg-Wildegg og Bremgarten-Muri med sine slott, kirker og klostre, inviterer de korte informasjonspunktene deg til en velkommen pause.
Anbefales på det varmeste som campingreisemål!
Campingplasser
Campingplass i Uzwil, Stall Liechti, Campercontact 93174
Campingplatz Sulz, Reussstrasse 5, 5444 Künten (www.camping-sulz.ch)
Takk til: Aargau Tourismus, Brugg. (www.aargautourismus.ch)
Tekst og foto: Willem D A Laros, BoCM