Middelalderbro over Drina forteller historien

Broen over Drina, udødeliggjort i Ivo Andric’s historiske roman, var gjennom århundrer forbindelsen mellom øst og vest på Balkan.

Broer er majestetiske kunstverk, de kan både knytte mennesker tettere sammen, eller markere skille mellom to folkeslag. Broen over Drina i Visegrad øst i Bosnia oppfyller alle disse egenskaper og er udødeliggjort i boka med samme navn, som innbrakte forfatteren, Ivo Andrich Nobelprisen i litteratur for 1961. BoCM har fulgt historien som strekker seg gjennom nesten 5 århundrer.

Dramatisk krigsskade i 1915 sprengte bort to pillarer og brobuer (foto hentet fra A Nagy Háború Írásban és Képekben).

Gjennom millenniene har menneskene bygget broer for å krysse frådende vannmasser i elver og stryk. Goden Gate i San Fransisco, Tower Bridge i London, Brooklyn Bridge i New York, Ponte Cestio I Roma, Karlsbroen i Praha og vår egen Fyksesundbru representerer hver på sin måte noe av det ypperste innen ingeniørkunst og arkitektur for sine respektive tidsaldre. Og blir årlig beundret av tusenvis turister som søker severdigheter fra ulike tidsepoker. De fleste har hørt om middelalderbroen i Mostar, bombet i grus under krigen på 1990-tallet og gjenreist i original utførelse i 2005. Litt lenger øst, halvannen times biltur på gode veier fra Sarajevo, finnes en annen bro fra samme tidsalder. Gjennom 11 enorme hvelvebuer har den i snart 500 år vært forbindelsen mellom øst- og vestbredden av Drina, elva som var grenseområdet mellom Østens og Europas historie og kultur på Balkan. Broen representerer det ypperste av ottomansk arkitektur og byggekunst, og har overlevd både kriger og flommer gjennom historien. I dag er den blitt møtested for reisende fra hele Europa.

Broen over Drina var i daglig bruk fram til forbi 1970-tallet.

Barnerovet
Ivo Andric tar oss med tilbake til året 1516 da en ti år gammel gutt, sammen med mange andre, ble røvet fra sine foreldre i byen Sokolovici, for å bli brakt til Istanbul for å bli innrullert blant sultatens janitsjarer. Underveis må de krysse elva Drina med båt ved sletta hvor byen Visegrad den gang besto av noen hus og åkrer. Hele sultanens følge, med «blodavgiften» som guttebarna ble omtalt som, ble fraktet over elva til en uviss skjebne, mens deres fortvilte foreldre sto igjen og så barna sine forsvinne oppover åsene i retning av Istanbul. Gutten konverterte etter hvert til islam og tok navnet Mehmed Pasja Sokolovic, steg i gradene i de tyrkiske militærstyrkene og ble 50 år senere Storvesir. Historien forteller at han aldri helt kom over å bli røvet fra sine foreldre, så da han fikk makt, besluttet han å bygge en bro for lettere å knytte kontakten med sitt eget folk i dagens Bosnia.

Bygget i årene 1566-1571, var broen et høydepunkt i osmansk arkitektur og ingeniørkunst. Midt på broen er høyest med utbygg for en kapija, informasjonstavle, og en u-formet steinbenk, sofa, på den andre siden.

Byggetid 5 år
Våren 1566 inntok tyrkiske ingeniører og byggmestre Visegrad. De skulle bygge en bro, og de lokale bøndene ble kommandert ut på tvangsarbeid. Dalmatinske stenhoggere ble brakt inn for å tilpasse stein som ble hentet oppover og nedover langs Drina. Ivo Andric forteller hvordan spede forsøk på sabotasje ble møtt med drakoniske straffer som spidding på påler og pisking. Det virket. Fem år senere sto broen ferdig. Det samme gjorde et stort vertshus som skulle huse reisende. Der fikk alle gratis overnatting og mat, det hele betalt av storvesirens skattekiste. Etter hvert kom en stor del av livene til folkene på begge elvebredder, muslimske tyrkere på ene siden og kristne serbere på andre siden, til å dreie seg om broen, som ble en viktig forbindelsesvei mellom øst og vest på Balkan. Og slik blir historien om broen også en del av historien om Balkan, som har hjemsøkt Europa helt opp til våre dager.

Steinbenken eller sofaen, var gjennom flere århundre møtestedet for innbyggerne på begge sider av elva. Her ble mang en ekteskapsavtale inngått og handel sluttet. I nesten hundre år sto et blokkhus av tre og markerte grenseskillet mellom habsburgerne og ottomanene.

Majestetisk
Broen over Drina var et majestetisk byggverk. Fra begge elvebredder skrår den litt oppover mot midten, hvor det var anlagt utbygg på begge sider. På den ene siden står en såkalt kapija, et monument med innskriftsplaketter som forteller om hvem som bygget broen, hvorfor og hvordan. Og at broen ikke har sin like noe annet sted i verden på det tidspunktet. På andre siden av utbygget er murt opp steinbenker eller en sofa. Etter som tiårene gikk, ble sofaen flittig benyttet som møtested. Der møttes de eldre for å røke pipe og finne ut hvordan de best skulle kunne ta vare på avlinger og handelsvirksomhet. Der satt unge gutter mens piker i lange kjoler fnisende og rødmende passerte, for å fange oppmerksomheten fra de potensielle frierne. Der ble avtaler om ekteskap inngått, og der ble store handelsavtaler drøftet og sluttet. I karavanseraiet, eller vertshuset, møttes folk med ulik bakgrunn og stand over frokoster eller middager, mens sola langsomt forsvant bak åsene. Og slik fortsatte det gjennom århundrene, forteller Ivo Andric.

Ivo Andric’s barndomshjem er gjenskapt i Andricgrad. I tillegg finnes opplevelsessentre, småbutikker, overnattingsrom, og det meste som trekker tilreisende.

Krigene begynner
Et drøyt hundreår etter broen var ferdig, forsøkte Habsburg-monarkiet å sikre seg Sentral-Europa og de nordlige delene av Balkan fra osmannerne. Innbyggerne i Visegrad, som ligger på begge elvebreddene, rammes dobbelt. Pengene til vertshusdriften blir borte og det hele forfaller. Tyrkere står mot serbere, og det utkjempes mange kriger og slag. Innimellom kommer store flommer, noen av dem går over broen og dekker den fullstendig. Men broen overlever. En dag bygges et blokkhus på midten av broen. Elva var nå blitt grenseelv og alle måtte gå gjennom blokkhuset for kontroll. Soldatene fanget rett som det var «spioner» som kort og godt ble halshugget. Slik gikk årtiene videre. Helt til hele blokkhuset brant ned, samtidig som en fred senket seg over regionen. Beboerne fikk tilbake sin bro, og ved kapijaen overtok de tidligere syslene med diskusjoner og kortspill. Formuer kunne skifte eiere på nattlige gamblingspill, konsekvensene møtte de ansvarlige i ettertid.

Perspektivet fra broens midte viser et mektig byggverk.

Ny invasjon
Et par århundre senere kom østerrikerne og overtok hele Bosnia. De unge i Visegrad søkte seg til skoler og universiteter i Wien og Sarajevo. De politiske diskusjonene overtok samtalene ved kapijaen. Et annet sted i Bosnia, i byen Travnik, kom et lite guttebarn til verden i 1892. Han fikk navnet Ivo Andric, og etter noen år flyttet hele familien til Visegrad. Ivo Andric ble en del av miljøet rundt broen, og lærte seg historiefortellingene som hadde blitt overført gjennom generasjoner om folket i de to bydelene på øst- og vestsiden av elva, som var knyttet sammen med broen. Tidligere levde kristne, muslimer og jøder i relativ fredelig sameksistens. Etter hvert økte motsetningene mellom de ulike trosretningene og førte til at innbyggerne ikke lenger sto sammen som de tidligere hadde gjort. Broen ble et skille mellom folkegruppene.

Historisk roman
Dramatikk var det mye av. I 1896 kom en storflom som gikk rundt en meter over broen, bare kapijaen stakk opp over vannmassene. Men broen holdt. I 1915 utløste krigshandlinger en eksplosjon som sprengte bort to pillarer og bruspenn. Først i 1940 var reparasjonsarbeidet fullført, for så å bli ødelagt igjen tre år senere. Broen ble reparert og var i daglig bruk helt fram til 1970-tallet. Ivo Andric har samlet alle disse historiene i en bok som raskt ble berømt og oversatt til en rekke språk verden over. Boka gir et grunnlag for å forstå de etniske motsetningene som har eksistert, og som fortsatt eksisterer på Balkan i dag. Ivo Andric skildrer enkeltpersoner og små og store hendelser som fremkommer gjennom århundrer i den lille byen ved elva Drina. Disse dramatiske historiene griper fatt i en i et driv som enda i dag, 72 år etter utgivelsen og 55 år etter prisen, gjør den til et viktig bidrag i moderne historie på Balkan, og til forståelse av problemstillingene som utløste kriger så sent som på 1990-tallet.

Kveldsstemningen fanget fra broen over Drina, hotellet, som for øvrig har vært drevet i et par hundre år, til høyre.

Verdensarv
Historien slutter ikke med boka. I 2007 fikk broen over Drina plass på UNESCOs verdensarvliste. Den er nå stengt for bilkjøring, men et eldorado for fotturer. På østbredden ligger fortsatt hotellet hvor Ivo Andric hadde sitt faste rom. Skrivemaskinen han brukte står fortsatt på et velpolert mahognyskrivebord ved siden av en gammel sveietelefon. Fra rommet er det en flott utsikt til broen. En vandring over broen og gjennom byen gjør historiene fra boka levende. Solnedgangen bak åsene speiler seg i det dusgrønne vannet og skaper en trolsk stemning som knapt kan beskrives, den må oppleves.

Opplevelsesby
I 2011 startet filmmakeren, Emir Kuturica, utbyggingen av en opplevelsespark kalt Andricgrad, som en del av Visegrad, bare noen hundre meter fra selve broen. Der er gjenskapt barndomshjemmet til Ivo Andric, sammen med andre historiske og kulturelle begivenheter. Blant annet finner vi også historien om Nikola Tesla. Ja, det er han som er «navnefar» til Tesla el-biler, men det er en annen historie. Den nye bydelen ble offisielt åpnet i 2014. Utenfor er opparbeidet en enorm parkeringsplass med stellplass for både bobiler og campingvogner. Allerede første åpningsåret var det flere titusen besøkende. Og broen, ja, den ligger der fortsatt i all sin majestetiske verdighet for å bli beundret av fremtidige generasjoner for det ypperste innen middelaldersk arkitektur og byggekunst.

Inngangen til Andricgrad, den nye opplevelsesbydelen i Visegrad. Etter åpningen i 2014 har mange titusen besøkende stanset her.

Hvordan komme dit?
Tre veier fører dit: Enten via motorveien gjennom Kroatia til Neretva-dalen sør for Mostar, og via Mostar til Sarajevo. Canyonen fra Mostar til Jablanica, sør for Sarajevo, er en av de flotteste i Europa og verdt et besøk i seg selv. Alternativ rute er motorveien Zagreb-Beograd, og ta av til Sarajevo omtrent halvveis. I Sarajevo ligger en flott campingplass ikke langt fra Bosna-elvens kilder, som er en severdighet i seg selv. Fra Sarajevo går det god og moderne vei til Visegrad, kjøretid ca. halvannen time. Språket er bosnisk-serbisk, men de fleste i Andricgrad behersker engelsk eller tysk. Valuta er bosniske konvertible mark BAM eller KM, som veksles i Euro i forholdet 1 til 1,96. Det generelle prisnivået er omtrent 30-40%, matvarer ca. 25% og drivstoffpriser (bensin og diesel) er ca. 50% av norske priser.

Tekst og foto: Bjarne Eikefjord, Bobil- og CaravanMagasinet (BoCM)

Les også: Fantastisk reise gjennom det østlige Europa, del 1

Del dette med andre:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.