Lykkelandet lengst i vest

Når du runder varden på Vardetangen har du gått til veis ende i Fastlands-Norge. Reisen har ført deg gjennom Lykkeland, bygdelag som en gang var så karrige at folk i sin nød utvandret i hopetall til Amerika.

Vestnorsk Utvandringssenter har bygninger fra utvandrermiljøene i Amerika.

Rundløypa vår starter der vi svinger av fra travle E39 i Knarvik og legger kursen nordover mot Radøy, over Alversundbroen som er så smal at den er lysregulert. Rikspolitikernes krangel om 110 eller 90 kilometer i timen på motorvei over sjø og land virker noe uaktuell på disse kanter. Men i sidesynet skimtes mannskap og maskiner som bygger nytt i ødemarken. Det blir alltid en snakkis i vestnorske utkanter når kjørebanen blir så brei at den kvalifiserer til vegstellets gule midtstripe. Hornmusikk og snorklipping på nylagt asfalt er lovet i 2024!

«En herrens tjener»
Vi gjør en sving innom tettstedet og skolesenteret Manger. Her virket i sin tid en Herrens tjener som etter sigende var så nysgjerrig på livet i sjøen at han stundom glemte det overjordiske kall og sjelene som trengte hans ord til trøst og åndelig veiledning.

Sokneprest Michael Sars bokførte sine observasjoner om artsmangfoldet i dypet og la i realiteten grunnlaget for det vi med et raust samlebegrep kaller oseanografi. Avgjørende kunnskap for havnasjonen Norge – som geologi er det for oljenasjonen.

Godt merket sti og rundløype til Vardetangen.

Norske migranter
Ekvipasjen tråkler videre mot nord på det absolutt smaleste du kan forstille deg av offentlig vei, og den smale sti leder folket til kirkebakken på Sletta.

Himmelen hviler høy og blå over utvandrerkirken, et hvitmalt gudshus som sender den besøkende bakover til hundreårene da småbruk og fiske var næringsveiene. Det ble til tider smått med mat på bordet, men det gikk gjetord om et Lykkeland på andre siden av Atlanterhavet. Lik våre dagers migranter fra fremmede kontinenter sendte de utvandrede bønder og håndverkere beretninger om det nye liv til dem som var igjen i karrige hjemtrakter.

Varden på Vardetangen markerer det vestligste i fastlands-Norge.

Knappe 20 minutters lett gange til varden og veis ende.

Amerikabrevene
Amerikabrevet i 1871 kan ha fristet flere: «Hvor kjært skulle det ikke være meg om noen av dere ville komme herover til oss, jeg tror visst ikke dere skulle komme til å angre det, da her er mye bedre å komme seg frem enn som jeg hører dere forteller om Norge». Kirken er en viktig del av Vestnorsk Utvandringssenter og er hentet hjem fra Nord-Dakota med dugnadsånden som en mektig drivkraft. Bruk litt tid her, les på minnesteinene og kikk inn i bygningene som har huset både skole, rådhus og arrest.

Utvandrerkirken på Sletta, demontert i Nord-Dakota, fraktet over Atlanteren og gjenreist.

Steinalderfunn
Øyene her i nordvest er vevd sammen med større og mindre broer over sund som alt i steinalderen ble regnet som gode fiskeplasser. Dette sikret maten opp gjennom tusenårene. Følg steinalderstien ut på Rapeneset. Tydelig skilt i veikanten. Men vent et øyeblikk! Vi glemte å fortelle at bygdene Sletta og Manger ligger i nyskapningen Alvær kommune som omfatter gamle Radøy og Lindås kommuner. Men midt i mellom dem ligger Austrheim der folket plent nektet å dele seng med naboene og dermed miste råderetten over solide skatteobjekter.

Her ligger kongen på haugen, Håkon den gode Adalsteinsfostre.

Da olja kom
I gamle dager – det vil si tidlig på 1970-tallet, ble deler av kystlandskapet omskapt til oljeindustri i videste betydning. Gigantiske brakkeleirer poppet opp i landskapet og norsk storindustri med internasjonale ambisjoner valset over deler av distriktets kystkultur. Lagertanker for råolje ble sprengt i dype fjellet. I dag klapper supertankere til kai, veiledet av losstasjonen vest på Fedje. Mongstad er Europas nest største oljehavn etter Rotterdam.

En liten flik av den gigantiske pengemaskinen – raffineriet på Mongstad.

Pengemaskinen
Ta en sveip nedom Mongstad. Det er ingen fancy portal inn til pengebingen. Denne uendelighet av rør og tårn er så svær at det ikke er til å begripe, men du er midt i Lykkeland, det som skapte en ny tid i Nordhordland, utløste en kjedereaksjon med veier og nye byggefelt som huset nye skattebetalere som trengte barnehageplass i barnehager som ga arbeid til enda flere i offentlig sektor. Kunnskapsarbeidsplasser. Jobbmuligheter over et vidt spekter. Oljealderens bivirkninger er mangfoldige i Utkant-Norge.

Trollet har full oversikt over pengemaskinen på Mongstad.

«En Mong»
Mongstad har vært åsted for nasjonale økonomiske skandaler og miljøpolitiske månelandinger, også definert som politiske mageplask. Hvem husker ikke ordet «en Mong»?

I denne gigantiske maurtue av høyteknologi og traust håndverk har folk fått føle på kroppen vibrasjonene i verdensøkonomien, når prisen pr. fat nordsjøolje faller under lønnsomhetsgrensen. Og hva skjer når den svarte olje skal erstattes med noe grønt? Men våren 2022 danser alle rundt gullkalven ved Fensfjorden.

Historisk kystperle
Tidsbildene spenner vidt og henger tett i Nordhordland. Vi myser utover Kilstraumen og det hvitmalte gjestgiveriet. Det bygges og males. Farleia nordover til Sogn gikk her også i 1814 da de håndplukkede menn fra Bergen skulle Eidsvoll for å lage grunnlov og innstifte 17. mai.

Kilstraumen ligger der, som da Eidsvollsmennene fra Bergen spiste lunsj her i 1814.

Vengebåten, mennene som rodde og deres dyrebare last spiste lunsj her før de fortsatte nordover til Skjerjehamn, en sjøreise som endte i Lærdal. Nå holder både veifarende, bobilgjester og båtfolk liv i kystperlen.

Vestligste fastlandspunkt
Austrheim har tatt seg råd til å bygge flott turvei utover mot Vardetangen med god hjelp av bygdefolks engasjement. Her bretter Fensfjorden seg ut i et mektig panorama. Dagsturhytten gir livd når nordavinden blir for heftig og det er toalett tett ved. Nyttige infotavler forteller om ulike istider som herset med landskapet til det ble satt punktum med den en meter dype jettegryta i sjøkanten. Vardetangen ble Norges vestligste fastlandspunkt for 6000 år siden.

Folk fra de tidligste tider fant lykken i Austrheim.

Inspirasjon
Vi legger bak oss istid og oljealder, godt opplastet med inntrykk fra egen åstedsbefaring, og bakgrunn for egne meninger når neste diskusjon om avvikling av oljeindustrien oppstår. Vi cruiser sørover forbi gårdsbruk og langs padlevennlige ferskvann. Vi skimter fjordspeilet og takket være Mongstad-utbyggingen har veien gul midtstripe.

Snorre rapporterte om kongelige hendelser.

Dette mangfoldige Nordhordland har inspirert visesangere og lyrikere, som Aslaug Låstad Lygre, hun som har gitt oss diktet som er et nasjonalt munnhell; – Vi skal ikkje sova bort sumarnatta. Og så kan vi grunne på hvorfor det på minnesteinen i hennes hjembygd Lindås står hugget i stein: «Du skal ikkje sova bort sumarnatta».

Steinen som hedrer lyrikeren Aslaug Låstad Lygre.

Katedralen
Han sover bort lyse sommernetter og mørke vinternetter – Håkon den gode Adalsteinsfostre, hauglagt på kongsgården på Seim. Det gikk ham skikkelig ille i slaget på Fitjar, og han døde i 960 eller 961. Det kribler under fotsålene på historisk grunn med kongelig utsyn over fjord og frodige tun. En islandsk ordbok vil være nyttig når ulike Snorre-tekster skal tolkes.

Særpreget og vakkert kirkebygg i Knarvik, signert Reiulf Ramstad Arkitekter.

Rundløypa ender der den begynte, i rundkjøringen på E39 i bygdebyen Knarvik, kommunesenteret i Alvær. Vi henter inn nåtiden oppe ved hva denne reporter våger å kalle Nordhordlands katedral. Lik kongen og haugen på Seim, kneiser kirkebygget mellom skarvnakkene, himmelstrebende og så høyt plassert at det formodentlig virker som en permanent påminnelse om det vidsyn som skal råde innomhus.

Det er på porten storfolks gravsted skal kjennes.

Tekst og foto: Magne Reigstad, BoCM

Artikkelen er tidligere publisert i Bobil- og Caravanmagasinet
Del dette med andre:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.