Campingkunsten går helt tilbake til det gamle egypt, da faraoene dro rundt i rene små hus på vogner trukket av okser eller mennesker alt ettersom. Prærien i USA ble erobret av rullende «hus på hjul» med hele familier. I moderne tid, det vil si det siste hundreåret, er fritid på hjul blitt nærmest allemannseie.
Magne Reigstad har filosofert litt over utviklinger, og deler sine erfaringer gjennom mange års camping:
Mannen som solgte oss den første campingvognen sa advarende at den som får i seg campingbasillen aldri blir helt frisk igjen. Men han unnlot å fortelle at kunsten å campe er livslang læring. Campingfolket er en merkelig flokk, sammensatt av mennesker fra de forskjelligste samfunnslag og yrkesgrupper. I stammen finnes to slag, de bofaste og nomadene. Vi har tilhørt nomadene siden sist på syttitallet. Hos disse begynner det å rykke i draget tidlig på våren. Familien har innen feriestart kalkulert et utall fergepriser opp mot kjørelengder og -ruter.
Folkebevegelse
Nomadene veksler mellom kortreist moro i eget distrikt og lange ekspedisjoner til andre fylker og land. De mangler ingenting. Varmt og kaldt vann, gasskomfyr, mikrobølgeovn, toalett og dusj, enkeltseng eller dobbeltseng, tv og kjøleskap og gasskamin. Men kunsten å campe handler ikke om å gjøre livet mest mulig behagelig med flest mulig installasjoner. Vi har vekslet mellom vogn og bobil, teltvogn og telt, alt til sin pris og sin tid og med ymse slag fordeler og ulemper, og alltid har vi følt oss hjemme i denne kontinentale folkebevegelse.
Gode historier
Erfaring har lært oss at øyeblikkets fortredeligheter seinere blir til en god historie – som da vi som ferskinger i faget overvurderte egne krefter og 1100 kilo vogn skulle lirkes på plass. Vi bommet stygt på muskelkraften i lett unnabakke på jomfruturen til Baskerland. Vognen kunne endt i hodet på tre spanske kvinner ved vaskekummene på terrassen under oss. Skjelvende skuet nybegynneren utover sagnomsuste Biscaya, mens de svartkledde damer skyllet opp vasken, og ruslet hjem, uvitende om katastrofen som ikke inntraff.
På hellig grunn
Feriefri forsterkes av friheten campingfolket har underveis, frihet til å slå seg ned i Hallingdal eller langs svenskekysten. Fasinasjonen ligger også i å komme til nye campingplasser med nye naboer. Vi innlemmer oss for noen uker i et internasjonalt broderskap bestående av pratesjuke briter, iltre dansker, tause nederlendere, gemyttlige tyskere – og nordmenn som har nok med seg selv. Vi erfarte tidlig at rygging med vogn ikke er enkelt, men prøvelser gjør mester – inntil det overmodige. Utenfor en av Englands mest berømte katedraler endte vår snuoperasjon i solid granitt. Byggherren hadde gjort katedralens dør bred og porten vid, men ikke tatt høyde for nymotens campingvogner på avveier. Det står til troende at vi fikk bulken bak på hellig grunn.
Flytende teppe
Å være på farten er å oppsøke utfordringer, som det å posisjonere seg smart på en fritt-valg-plass. En natt eller to er ukomplisert, men det ulmer alltid i bakhodet på de omflakkende – kanskje er dette drømmestedet, kanskje vi skulle bli her uken ut. Vognen eller bilen skal plasseres ut fra en rekke motstridende hensyn, passe skygge for solen på sørlige breddegrader og i midnattssolens rike rikelig av det magiske du har kjørt alle disse mil for å nyte.
Toalettopplevelser
I vår første vogn (Sprite) var toalettet en plastbøtte med lokk. Bøtten ble ofte full. Vi hadde plantet beina i utkanten av verdensbyens mest berømte campingplass. Vi gikk med vårt oppsamlede gyngende i hånden, men fant aldri det påbudte tømmested i tussmørket. Desperat manøvrerte vi inn på herretoalettet og akkurat da vi skulle begå vår synd, løsnet håndtaket. Bøtten smalt i det fliselagte gulvet. Innholdet bredte seg lik et flytende teppe i korridoren utenfor. Nordmennene dro videre neste dag. Paris gir deg alltid minner.
Valgfrihet
Kunsten å campe er også å treffe riktig ankomsttid på den neste campingplass. Nomadene har erfart at det nytter ikke å starte seint, kjøre langt og tro at du da kommer tidlig fram. Det er lettest å finne seg den ideelle plassering på formiddagen når mange har reist sin vei, og før trøkket setter inn på ettermiddagen. Ulempen med camping er at du ikke kan velge dine naboer, mens fordelen er at du kan snu baklysene til både plass og folk hvis ungene mistrives, eller de på naboteigen gjør for mye av seg.
Kjenne pulsen
Venter det en dagsetappe med lang kjøring på varme dager, så stå opp som en tysker, det vil si straks porten åpner. Stinn varme kan lett kvele all trivsel. Det skal være kjekt underveis, betrakte motorveienes lavine av vogner og bobiler, fornemme omfanget av denne særegne kultur. Landskaper skifter fra byer til landsbyer, åkerland veksler med skog, etter fjorder følger fjelloverganger, alt blir biter i puslespillet som vokser til årets ferieminner.
Kompromisser
For nomadene i denne mangfoldige stamme er kunsten å campe egentlig et sammenhengende kompromiss. Skal vi velge samme plass og rute i år også, eller prøve nye ruter og regioner? Skal vi kjøre langt eller være mest mulig i ro? «Statistikken» vår viser kortreist det ene året, og langtur det neste. Men det skal innrømmes at det er nå litt kjekt å komme tilbake til et sted der du vet litt om innbyggernes levekår og hverdagslige gjøremål. Du blir kjent med bakeren og fortrolig med supermarkedets mangler og fortrinn. Og så var det jo nydelig vær hele tiden, ifølge feriebildene. Den frittgående turist oppsøker sine dilemma, inneklemt i storbyer eller i det øde der campingplassen er eneste tegn til liv.
Ledestjernen
Reisemål innenlands eller utenlands, fritt valg, nettet er drømmenes teater for denne stammen. Men camping er ikke i en konkurranse om flest kjørte mil, den dyreste bilen eller lengste vogna. Campingturisten blir heller aldri utlært for de samme problem og utfordringer dukker sjelden opp igjen. Hvert eneste år høstes nye erfaringer. Noe skjer med teltet, bilen, vognen, bremsene, naboene, køene på motorveiene eller kursen på den norske krona. Kunsten å campe er å akseptere at ugreie hendelser best takles med et åpent sinn også når takluken begynner å lekke, eller du slipper opp for propan i et land ingen bruker slikt. Da gjelder det først å si til seg selv, vel hjemme igjen blir dette en morsom historie. Det uforutsatte er litt av prisen vi frie betaler, vi som stikker kursen på Googlekartet og kaster loss med dama i GPS’en som ledestjerne.
Dusj uten dører
Da jernteppet falt, fikk vi endelig stilt nysgjerrigheten, hva skjulte seg av skatter bak dette usynlige og ugjennomtrengelige teppet? Vi var ute før de luftbårne horder dro til Praha og Berlin på billigbilletter. Det var heller mistrøstige saker å campe i nedlagte DDR og det som en gang hette Tsjekkoslovakia. Vi fikk med oss den første ryddesjauen. I dag er dette minner. Service var totalt fraværende. Vi lå på plasser med ubeskrivelig skitne toaletter og dusjanlegg uten dører og tak, men alt det negative ble formildet av lokalbefolkningens vakre tradisjon med å sanke ved og samles rundt et digert bål. Kvinner og menn drakk øl i ubegripelige mengder.
Jernteppet
Vår eneste tur tvers gjennom jernteppet gikk til Polen mens Solidaritet ennå var forbudt og du handlet Coca Cola og andre såkalte vestlige varer i de vidgjetne dollarbutikkene. Hjemme var det morsomt å berette om disse butikkene, mens du på åstedet spurte deg selv, at folket finner seg i slikt? Halvannet år seinere falt Muren, jernteppet fordunstet og nomaden ble et slags tidsvitne. Kunsten å campe er også komme seg av gårde i tide enten målet ligger innaskjærs eller utaskjærs.
Duften av tennvæske
Caravanspotting er viktig når skumringstimen hvelver seg dyprød over land og folk. Dette er timen for å rusle langs stiene inne på plassen, samtale eller tie, kommentere lavmælt og sanke smarte tips. Promenaden er ikke utslag av simpel kikking, vandreren er bare nysgjerrig på camping og livet. Vi oppnådde mange nysgjerrige blikk da vi campet i vår Toyota varebil med grønne skilt, og i hilselandet Tyskland kan du fort innkassere et dusin «Guten Abend» på kveldsrunden. Myggen summer mens du summerer opplevelser fra badestrand og butikker, museer og katedraler. Det dufter tennvæske og ihjelsteikt biff fra naboens grill. Nomaden er ikke kravstor, det er underholdning nok å se på de sist ankomne som i tilstundende mørke strever med å parkere så de får med seg mest mulig av det tildelte land.
Kan kunsten
Vi mimrer frem combicamp-epoken mens vi legger liggestolen enda et hakk bakover. Da var kunsten å campe blant annet å koke Toro-suppe på gassbluss, uansett vær og vindretning. Nå sitter vogneieren under markisen og betrakter utviklingen, denne rad av vogner med og uten mover og parabol, og bobiler med moped på «sykkelstativet», alle med fronten ut etter ordre fra den myndige vakten. Over kanten på et plastglass fylt med rødvin (fra Lidl), kjenner han enda en gang vibrasjonene fra dette sære og multinasjonale fellesskap. Nomaden mener bestemt at han har lært seg kunsten å campe.
Tekst og foto: Magne Reigstad, Bobil- og Caravanmagasinet
Ønsker å få tilsendt nyhetsbrev