Endelig var det tid for å realisere drømmen om tur på to hjul langs Kielkanalen, denne stripen av vann som skimtes i et glimt når du jager i feriestim på A7 over Rader Hochbrücke i Schleswig-Holstein.
Operaelskere reiser ikke forgjeves til Rendsburg.
Tyskerne har dilla på det de kaller Traumschiff, frekt oversatt til Drømmenes skip. De digreste blant de flytende hotellene som i mange norske cruisehavner er nedgradert til både mareritt og miljøverstinger. Det er en populær beskjeftigelse å bedrive «Traumschiff-spotting» langs Nord-Ostee-Kanal (Kielkanalen).
I en mild og rosafarget kveldstime kunne to søkende sjeler fra Bergen innkassere raus bonus for tålmodigheten. Vikingene var de første som krysset gjennom det nordtyske med skip. De seilte og staket sine farkoster langs etter elvene Eider og Treene.
Kafeen på kanalkaien selger ikke stort annet enn is.
Bosettingen Haithabu utenfor Schleswig var i sin tid et travelt knutepunkt for øst/vest-handel. Langskipene nådde Nordsjøen i munningen av Eider. Vikingene var både krigere og kremmere og krysset rett ofte Nordsjøen over til det engelske. Reisen rundt danske Skagen fant barskingene både lang og farefull. I vårt tusenår snakker alle om miljøgevinsten.
Størrelse XXL
Verdens lengste kanal for skip i størrelse XXL er også verdens mest trafikkerte. Kielkanalen er ikke så berømt som Panamakanalen og Suezkanalen. Det er til gjengjeld langt fredeligere på og langs den nordtyske vannveien.
Toppen av feriedramatikk er når begge sykkelhjulene punkterer. Ekstra slanger og lappesaker er like viktige som vann og mat, velmente tips basert på svette erfaringer i 28 plussgrader. Du sykler sjelden alene langs kanalen, uansett på hvilken bredd, men det er god plass. Stedvis fornemmes en uendelighet mens du ruller forbi seilingsmerker og fyrlykter.
Betonghellene gir et greit underlag, men kjentfolk fraråder å sykle med barn i tilhenger på denne tofelts sykkelstien. Hele veien er det benker beregnet på skip-spotterne. Det kan derimot oppleves noe nakent og langt mellom stedene der man kan hvis man må.
Pendelfergene må se opp for de store gutta når de krysser verdens travleste kanal.
Følg seilingsmerkene
Kanalen som først kaltes Keiser Wilhelm Kanal, begynner i Brunsbüttel på nordsiden av Elbens munning og ender i Kiel. Derfor kalles den travle farleia også Kielkanalen, langt barn har mange navn. Vannveien måler 98,3 eller 98,6 kilometer alt etter hvem som holder i målbåndet.
Trafikken reguleres med sluser i begge ender, og det er ikke lange stunden mellom hvert skip som siger inn og heves opp til kanalnivå. Like før Kiel slippes skipene ut gjennom slusene i Holtenau. Vestlendinger som har lært å navigere mellom holmer og skjær fristes til å mene at det er ganske kurant å seile ei lei der du ser både lykter, staker og fastlandet hele veien fra øst til vest. Du kan liksom ikke ta feil av veien, men ingen lasteskip slippes av gårde i kanalen uten losen er om bord.
Skipene venter aldri lenge på å bli sluset ut i åpent hav i Brunsbüttel.
Knuste svevefergen
Like fullt skjer dramatiske ulykker, som da et lasteskip den 8. januar 2016 kjørte inn i fundamentene på svevefergen i Rendsburg. Byens landemerke og mest berømte turistattraksjon ble delvis satt ut av funksjon. 350 kjøretøy og 1700 fotgjengere svevde daglig korteste veien mellom kanalbreddene. Nye gondoler var på plass i 2021 etter sterkt press fra folket.
Broer – seks i tallet, gjør det enkelt å krysse kanalen for den som vil nyte begge sider at det nordtyske flatlandet. I tillegg er det et dusin pendelferger som piler mellom breddene.
Spisegjestene kommer tett på trafikken av tungvektere i slusebyen.
Tett på gigantene
Rundt 30.000 skip går gjennom Kielkanalen hvert år. Alle starter eller ender kanalfarten i Brunsbüttel, en koselig og travel sluseby. Når du inntar din sjømatlunsj på kaien, kan det fort skje at et svart fjell reiser seg bak stolryggen. Men spis din schnitzel i ro og mak, det er bare et av verdens største containerskip som venter på å slippe inn i slusene. Spisegjestene på bryggekanten hører hjerteslagene fra en av verdenshandelens heftigste pulsårer.
Kaien i Rendsburg er flittig besøkt av dem som spotter strømmen av skip på verdens travleste kanal.
Du ser aldri maken til kolosser i Bergen, Ålesund eller Oslo. Varestrømmen mellom frie land og alle kontinenter er ustoppelig. Når kriser rammer verdensøkonomien, går trafikken merkbart ned på Kielkanalen. Containerne – oppfunnet i 1956 av amerikaneren Malcom McLean, disse prikk like store og fargerike stålkassene på 20 eller 40 fot, inneholder alt mulig av stykkgods, tv-apparater, vaskemaskiner, klær, maskiner, bildeler, det er bare å gjette i vei.
Det jødiske museet gir den besøkende interessant innsikt i jødisk skikk og bruk.
Gigantene vokser
Hver eneste av de 20 568 enhetene om bord på en gigant som «Munich Maersk», har sitt eget nummer bestående av fire bokstaver og syv siffer. «Munich Maersk» er 399,2 meter lang og tilhører 2. generasjon containerskip, og bedømt etter skjønnhet, det rake motstykke til et linjelekkert Traumschiff.
De klumpete farkostene har fått sin praktiske form, men de eser ut. I 2005 ble «Gjertrud Maersk» regnet som en gigant med plass til 10 000 containere. Kolossene som vokser og vokser, er også et bilde på at verdenshandelen øker. Det gjelder ikke minst alt vesten handler i Fjerne Østen. Slik blir den ustoppelige malstrøm av varer også et bilde på globaliseringen.
Kanalbredden er ideell for den som vil ta en tenkepause omkring globalisering og klodens overforbruk.
Roen overmanner en rastløs sjel når den hviler seg på en værbitt benk langs kanalen. Mens den ustoppelige varestrømmen seiler forbi, hentes næring til alskens tidsriktige og kloke refleksjoner omkring både forbruk og overforbruk, for og imot globalisering. I feriemodus slippes også tankene fri.
Flatere tofelts sykkelvei enn dette er det vanskelig å forestille seg.
Sykle under kanalen
Rendsburg har passe mye annet å by besøkende i tillegg til seilende hoteller og containerkolossene som er underveis til Kiel eller andre havner i Østersjøen.
En trivelig park, et interessant jødisk museum, rikelig med småbutikker og spisesteder, et ukentlig marked midt i byen, operahus, parkeringshus og vel tilrettelagte plasser for bobiler. Og ikke minst uteserveringer med front mot verdens travleste kanal.
Heis og rulletrapper tar unna syklende som krysser kanalen under vann, i seg selv en artig opplevelse.
Byens undersjøiske tunnel for fotgjengere og syklister er i seg selv en artig erfaring. Takket være denne tunnelen og småfergene er det enkelt for sykkelglade å lage seg en rundløype med og mot solen på begge sider av kanalen. Og virker stripen med betongheller et øyeblikk litt ensformig, er det bare å sykle om kapp med en av farkostene ute i kanalen. Det er ellers rikelig med godt merkede sykkelveier også langs den gamle Eiderkanal, og et oppdatert sykkelkart kommer vel med.
Spennende skulpturer å utforske i den store parken i hjertet av kanalbyen.
Bergensernes bonus
Smarte telefoner og maritime nettsteder som følger all verdens farkoster på alle hav skal liksom gjøre det såre enkelt å følge med bevegelsene til det fartøy du skal spotte. Vi sporet opp «Viking Sun» hjemmehørende i Bergen. Prikken på telefonkartet flyttet seg. Forventningene stiger. Prikken passerte den store jernbanebroen i Rendsburg. Men hvor ble det av selve skipet? Solen farget kveldshimmelen rosavakker mens prikken flyttet seg forbi oss. Stol ikke på teknologien! Flere spottere gikk lei ventingen og dro hjem.
Vakre «Viking Sun» ga to oppsøkende sjeler fra Bergen full valuta for ventingen.
Skip fra Bergen
Så siger noe stort inn i søkeren på fotoapparatet, «Viking Sun», hvit og vakker i linjene, langsomt forover, bare så vidt det skummer rundt baugen. Høyhuset glir nesten lydløst forbi. Aldri så mange etasjer over spotterne på kanalbredden svinger passasjerene seg på et intimt belyst dansegulv, det nippes til drinker i barene, det promeneres i skipets butikkgater, drømmer blir virkelighet for et tusentall gjester, mens losen følger med på radarskjermene oppe på broen. Akterspeilet med Bergen malt i store bokstaver blir borte i den nordtyske sommernatt.
Tekst og foto: Magne Reigstad, BoCM
