Jomfruturen med Hermann Hymer, del 3

Hermann Hymer er en 19 år gammel bobil som har gått 200.000 km. Spenningen var stor om hvordan han ville takle turen. Den første lange turen med sin nye eier gikk til Vestlandet. I dag har han og eierne kommet fram til Bergen.

Leserbidrag av Ivar B Johansen
Foto: Berit M. Johansen og Ivar B. Johansen

Etter at bombrikken hadde tikket oss gjennom den ene bomstasjonen etter den andre, og på nøyaktige koordinater hentet på bobilparkeringer.no fant vi greit frem til plassen ved ishallen i Bergen. Der var dessverre alle strømuttakene opptatt, men en tysker hadde sett at jeg gikk og tittet på alle uttakene i håp om å finne noe ledig. Han skulle bare skulle en tur i butikken, så kunne jeg overta hans uttak. Glad parkerte vi ved siden av ham og la ut ledning så ingen skulle snike i køen (som jeg gjorde).

Bergenshallsens plass til bobiler var stor og romslig med fine tømmemuligheter. Bare synd det ikke var strøm til alle som fikk plass der.

Bergenshallsens plass til bobiler var stor og romslig med fine tømmemuligheter. Bare synd det ikke var strøm til alle som fikk plass der.

Bybanen ned mot sentrum skled rolig forbi parkeringen, så det var bare å rusle noen meter nedover i veien til nærmeste stasjon. Der gikk vi på toget, og så var vi plutselig uvitende turister igjen. Kredittkortet hadde ingen verdi på kortleseren inne i vogna. Etter å ha testet nesten alle kort, unntatt lånekortet fra Moss bibliotek, var det en annen passasjer som forbarmet se over oss og forklarte at vi måtte løse billett før vi entrer toget. Beskjemmet hoppet vi av på neste stasjon, kjøpte billett og hoppet på det neste toget som dukket opp. Dette burde vel kanskje vært forklart med en litt bedre opplysning enn nederst på en stor plakat med en masse informasjon. Ta det til seg den som kan gjøre noe med det.

Den ettermiddagen i Bergen var en fantastisk opplevelse. Med strålende solskinn, godt og varmt samt en masse spennende ting å se og oppleve. Dette måtte vel være Bergen på sitt beste. Det eneste som nok trakk litt ned og frembrakte litt skuffelse var de uhorvelige prisene på sjømat – fisketorgets spesialitet. Vi endte opp inne på Pepes med en pizza og to pils. Da slapp vi billigere unna enn med en porsjon med smaksprøver på en papptallerken. Nedtur.
Bybanen tilbake til bobilen gikk greit. Nå hadde vi lært systemet, og vi hadde vært lure nok til å skrive opp hva den nærmeste stasjonen het. For dem var det mange av, stasjoner altså.
Solen fortsatte å varme og vi avsluttet kvelden med kald hvitvin under markisen. Livet var godt å leve, og verden var sannelig god mot oss.
Dagen etter listet undertegnede seg ut med sin nykokte kaffe, boka og min lille lommeradio. Erfaringen fra kvelden i forveien satt i, så kortbuksen og t-skjorten var tredd på. Sjokket var derfor enormt da døren ble lukket opp. Kun 7 varmegrader var igjen fra i går. Raskt ble alt medbærende satt på bordet og pledd og skinnfell ble hentet. Fy rakkeren så kaldt. Propanfyren måtte startes noen minutter før frua våget bena over kanten. Da savnet vi vifteovnen vi hadde satt igjen i Moss.

Dyranut Fjellstue på Hardangervidda hadde dagen før vi passerte der meldt om snø og utforkjøringer.

Dyranut Fjellstue på Hardangervidda hadde dagen før vi passerte der meldt om snø og utforkjøringer.

Den neste dagens etappe ble ganske lang og opplevelsesrik. Vi satte kursen ut av Bergen mot Vossevangen, og tok der ned mot Bruravik i Ulvik. Den nye brua var ikke åpnet, så fergen over til Brimnes ble vårt alternativ.

Fin vei over Vidda. Dagen før hadde den vært dekket av snø.

Fin vei over Vidda. Dagen før hadde den vært dekket av snø.

Derfra startet en spennende tur. I sirkler opp gjennom fjellet klatret og klatret han gamle Hermann. Jeg må åpent innrømme at øynene var like ofte bortom tempmåleren som på veien. Da vi nådde Vøringsfossen tok vi en velfortjent pause både bil og folk. Vi ruslet bort på kanten for å se på fossen, men da Berit oppdaget hvor langt det var ned ville hun raskt tilbake til bilen og de artige suvenirssjappene der. Som tidligere nevnt er ikke disse høydene noe for henne. Torde nesten ikke fortelle henne at vi skulle enda høyere. Mener å huske at høydemåleren i Garminboksen viste nesten 1300 meter over havet. Men det var ikke så farlig, mente hun, for da kan man ikke se ned til bunnen. Riksvei 7 på Hardangervidda var en stor opplevelse. Litt bekymret var vi før avreise fra Bergen da vi leste på nettet at det hadde lavet ned med snø dagen før og at en bobil hadde sklidd ut av veien. Heldigvis hadde sommeren vunnet kampen så alt som kunne ligne på snø og glatt føre var smeltet bort.

Uvdal resort og bobilparkering.

Uvdal resort og bobilparkering.

Et par av våre medtrafikanter hadde nok en liten stund glemt at de var på ferie, eller så la de kanskje ikke merke til at Hermann var en gammel bil. Vi stoppet i alle lommer vi kunne finne og slapp trafikken forbi. De aller fleste smilte og vinket til oss, men ikke alle var fornøyde med det. Heldigvis var det heller ikke her mye trafikk.

På Geilo tanket vi diesel igjen og satte kursen på riksvei 40 mot Kongsberg på jakt etter et flott sted for overnatting. Vi passerte Dagali og nådde etterhvert Uvdal Resort ved elva Uvdalsåe. En smilende dame bak disken ønsket oss hjertelig velkommen og henviste oss plass. Hun spurte også om vi ønsket fiskekort, da fisket i åa var godt om dagen. Vi takket høflig nei takk og nøt kvelden under markisen med utsikt ned til åa og de ivrige fiskerne der nede.

Dagen etter forlot vi Buskerud og Hermann brakte oss trygt inn i Telemark. Vi hadde nå planer om å overraske familie med hytte på Gavlesjå ved Nystulvatn utenfor Notodden.
En hyggelig kveld i noe ustabilt vær sammen med mange millioner med knott på hytteterassen til Inger og Per var med på å avslutte en kjempetur med bobil gjennom et Norge vi ikke hadde besøkt tidligere.

Ustabilt vær med stadige knottangrep stoppet oss ikke. En koselig kveld med grillmat og godt drikke.

Ustabilt vær med stadige knottangrep stoppet oss ikke. En koselig kveld med grillmat og godt drikke.

Hjemturen gikk innom Drammen, ned til Drøbak og gjennom tunnelen under fjorden. Med ett var vi tilbake der vi startet. Hermann Hymer hadde klart sin store test og hadde nå full tillit til senere oppgaver. 19 år til tross, den bilen er like sprek og har mange fine turer igjen.

 

Har du en reiseopplevelse du vil dele med andre? Send din tekst og bilder til post@bobilverden.no. Vi flikker på teksten dersom det er nødvendig.

Del dette med andre:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.