Vi var nå lastet opp med klær for sol, regn og litt kulde. Vann og diesel var fylt og kjøleskapet hadde fått påfyll fra siste tur. Under setet var det på plass noen flasker med forfriskninger og tre-literen i skapet over benken hadde fått tilbake sin opprinnelige tyngde. Med andre ord, vi var klare for vår første langtur med bobilen Moss – Vestlandet og tilbake.
Leserbidrag av Ivar B Johansen
Foto: Berit M. Johansen og Ivar B. Johansen
Artikkelforfatteren optimistisk i kortbukse på Valdresflya.
Spente satte vi oss inn, rigget oss til med kaffe, vann og diverse elektronisk utstyr. På sjåførsiden var det nok den nye store GPS-skjermen fra Garmin som fikk mest oppmerksomhet sånn i starten. Joda, alt virket. Kontakten med satellitter var ok og meldingene fra trafikksystemet kom greit inn. Samt at overføringen fra telefonen til høyttalersystemet så ut til å fungere helt utmerket. Moro med Garmin gett.
Rute ble lagt fra Moss til Fagernes via tunnelen under Oslofjorden og Hønefoss. Moroa var begynt, og damen i Garminboksen sa klart og tydelig: «Kjør inn i rundkjøringen å ta første til høyre».
På høyre side var det litt annet utstyr som tok oppmerksomheten. Der var det rigget med Iphone og Ipad med musikk og Facebook. Ice-nettet ble testet og funnet kompatibelt og oppdatert. Alt lå til rette for å sende familie og venner stegvise rapporter fra turen til den vestlige delen av Norge. Vi var endelig i gang.
Den første delen av turen kan nok mest regnes som en ren transportetappe. Litt spente var vi nok der vi satt i en nesten 20 år gammel bobil, som før avreise hadde fått navnet «Hermann Hymer». Kilometertelleren viste nesten 200 000, men det var likevel med stor trygghet vi la ut på denne turen. Omfattende ettersyn av flere bilkyndige bekjente hadde gitt oss betryggende tilbakemeldinger. Samt at de småturene som ble tatt tidligere hadde vist oss at Hermann var til å stole på.
Vi kom frem til Fagernes litt utpå ettermiddagen og fant frem til Fagernes Camping. Det regnet lett, men damen bak disken kompenserte med et herlig smil og ønsket oss veldig velkommen. Hun kunne også fortelle at det bare var en kort spasertur til sentrum hvor vi kunne velge i flere fine spiseplasser som ikke tømte feriebudsjettet allerede første dagen.
Etter at vi på en litt klønete måte til slutt hadde fått på plass både klosser, strømkabel og markise, kunne vi sette oss ut med den første «ankerdrammen». Vi hadde bestått den første prøven. Underholdningen til nabolaget hadde nok vært god, for fler og fler hadde trosset regnet og kommet ut for å se om kunne klare oppgaven. Da intet urovekkende så ut til å skje, og at vi tross alt rigget som veteraner ruslet de inn i bilene – hyttene og hva de enn bodde i og ble borte for kvelden. Vi derimot var vant til litt duskregn og satte oss ute under markisen og nød vår første kalde medbrakte greske øl.
Solskinn med sol på toppene. I slikt vær er det fantastisk å kjøre over Valdresflya.
Etter morgenstell og frokost var vi igjen på veien ganske tidlig. Etter litt sondering og uenighet med damen i Garminboksen måtte vi til slutt gi henne rett og kjøre den veien hun ville. Da tok det ikke lang tid før han Hermann igjen spiste asfalt og Valdresflya lå foran oss. Turbodieselen under lokket bare gikk og gikk. Her oppe måtte vi sette på litt vifte med varme. Spesielt etter at vi hadde stoppet i kiosken for å kjøpe med oss ekte geitost. Da var det ikke særlig trivelig med kortbukse. Men er det sommerferie så er det sommerferie. Kortbukse er antrekket om sommeren, og den satt på hele veien.
Bitbua på Valdresflya er et koselig og naturlig sted å stoppe. En god kopp kaffe med svele smakte godt, og et stykke med ekte geitost fant veien inn i kjøleskapet.
Å kjøre bobil over Valdresflya i juni var en super opplevelse. Det var nesten ikke trafikk, og vi kunne rusle avsted i den farten vi selv ønsket og stoppe for litt billedtaking når vi følte for det. Slik fortsatte det helt frem til Åndalsnes, hvor vi fant frem til Måna camping som tok i mot oss som gamle kjente. Fantastisk å møte slike mennesker overalt.
Ettersom tur i Trollstigen og Ørnevegen ikke sto øverst på ønskelisten ble vi hyggelig forklart alternativer for å kunne oppleve Geirangerfjorden og Geiranger. Da vi først også ønsket å besøke Ålesund, kunne vi bare følge E138 dit.
Vinden stilnet, skyene forsvant og solen tittet frem rett før den gikk ned for dagen. Fin stemning på kaia.
Ved hjelp av Garmin og posisjonene som var oppgitt på bobilparkeringer.no, fant vi greit frem til bobilparkeringen på Hjelsethtomta. Dette lå rett ved kaiplassen til Hurtigruta i Ålesund sentrum. Det var bare fem minutters spasertur så var vi midt i sentrum. Syklene som vi møysommelig hadde plassert bak på bilen var enda ikke kommet til nytte. Alt lå jo så bra til for det vi ønsket.
Ved ankomst til Ålesund var været nesten ufyselig. Det blåste kaldt og vannet kom ned med umeldte mellomrom. Etter litt mat og en avslappende periode i horisontal stilling, ble det imidlertid stille ute. Bilen ble stående stille uten å riste på seg. Ettermiddagen og kvelden ble faktisk meget bra. Etter en tur i byen på shopping, ble det både grilling og et godt glass vin mens vi beundret solnedgangen og avreise for Hurtigruta. Ålesund reiser vi gjerne tilbake til.
Del 2 av denne leseropplevelsen kan du lese her.
Stemningsbilde fra Aalesund rett før skyene forsvant og solen tippet ned bak fjellene på den andre siden av sundet.
