Hardhausene på fjellet

Tåka ligger tykk og tett i fjellet i Rendalen. Ingen personer i sikte. Men ut av tåkeskya kommer det en hundekjører som er med i Femundløpet.

– Hei, sier han bak på spannet og suser videre. Femundløpet er løpet for hardhausene. Til sammen åtte hunder løper foran, mens hundekjøreren står, godt innpakket i varme klær, med hetta over hodet, bak på sleden. Slik kommer det ene hundespannet etter det andre fram fra tåkeheimen. De er på vei i klassen F450 og skal kjøre til sammen 450 kilometer fra start på Røros, via en rekke fjell og daler, tilbake til mål på Røros. Vi står ved løypa inne på fjellet, snaufjellet, noen kilometer fra sjekkpunkt Søvollen i Rendalen.

Sjekkpunkter
Det eneste vi ser er noen stikker som står ved siden av løypa, ellers er det tåke på alle kanter og lett bris i den svært fuktige lufta. Når hundekjørerne kommer dit har de kun noen kilometer igjen i slak nedoverbakke, før de kjører inn til neste sjekkpunkt, sjekkpunkt Søvollen, et sted hvor de kan hvile og samle krefter. Vi følger hundekjørernes vei ut av tåka og ned mot sjekkpunktet. Etter en kilometer kommer vi ned i skogen. Der er det klarvær, mildere og nesten ikke et vindpust å kjenne. Ved siden av løypa får vi øye på en lavvo. Noen rendøler, folk fra bygda nede i dalen, har satt opp lavvo i anledning Femundløpet. De sitter utenfor lavvoen og koser seg rundt et bål, mens mørket senker seg under den grå himmelen.

Fakler
En kilometer lenger ned, skimter vi lys i horisonten. Fakler lyser opp på hver side av løypa inn til sjekkpunkt Søvollen. Straks hundekjørerne er innenfor porten på sjekkpunktet, kommer det en rekke personer fra arrangørstaben og tar imot dem. Det blir lagt en stor halmball på sleden til hver enkelt, før de blir ført fram til stedet hvor sleden skal parkere og hundene hvile. Halmen blir lagt på plassene hvor hundene legger seg for å hvile, for at de skal få det varmt og godt.

– Hvordan føles det å være hundekjører nå etter en lang tur over fjellet?
Vi spør noen av de som nettopp har kommet inn på området.
– Underbart. Det har vært en veldig fin tur over fjellet, med flotte løyper, sier svenske Jimmy Petterson mens han steller hundene sine.
– Både jeg og hundene er svært godt fornøyd, sier spanske Magda Ramos som kommer fra Berga, en klubb i Katalonia i Spania.

Flest nordmenn
De fleste andre hundekjørerne er nordmenn. God kjemi mellom hundekjøreren og hundene er viktigst av alt, sier flere av dem vi snakker med. Alle hundespannene må hvile i et bestemt antall timer flere ganger under løpet. På dette sjekkpunktet tar mange ut seks timers hvilen. Mens hundene ligger varmt og godt på halm, går mange hundekjørere inn til sovesal eller i en hytte de har leid, eller til en bobil som står og venter på dem.

Vintercampere
Mange handlere og medhjelpere kjører med bobil fra sted til sted for å hjelpe hundekjørerne under Femundløpet. Det gjør også Jarle Andersen og hans familiefølge som er støtteapparat for hundekjører Klas Sommer.

– Klas har fått servert egg og bacon av sin mor i vogna, og sover noen timer i bobilen. Det er svært praktisk å bruke bobil under Femundløpet, sier Andersen.

– I bobilen har vi alt. Hundekjøreren slipper å sove i sovesal. Han kan sove i bobilen. Han slipper å spise i restaurant, når han får mat servert i bobilen. Det er mye roligere for ham å komme inn i bobilen etter å ha kjørt i villmarka i bortimot 10 timer, forteller Andersen. Etter hvilen her på Tolga, ble hundekjører Sommer i så god form, at han avanserte forbi flere spann og kom i mål på Røros senere samme kveld som nummer to i klassen F450, en klasse som ble vunnet av Ola Brennodden Sunde.

– Bobilen har tilhenger og er til sammen 13 meter lang. Bortsett fra noen korte strekninger på svingete, smale og glatte sideveier til sjekkpunkt, var det fint å kjøre, sier Andersen.

Alt for hundene
Hundene først! Det er både bokstavelig talt og i overført betydning. På sjekkpunktet får hundene mat og stell og restitusjon før neste etappe. En av hundeførerne bruker mye tid på å massere sine hunder, i stedet for å sove selv. Alt for hundene. Klokka er fem om ettermiddagen 1. februar. Det er blitt mørkt. Neste hundekjører som kommer inn til sjekkpunktet, bruker kraftig hodelykt som lyser opp løypa langt foran hundene. Når natta kommer, skal disse hundeførerne som vi snakket med, opp på sleden igjen og kjøre videre, først over fjell og daler til Orkelbogen, en lang etappe, og videre over nye fjell og ned i nye daler, før de kommer til Tolga neste dag. Det er langt og lengre enn langt for den som ville tatt turen på ski. Men med hundespann er farten høy.

Stormen
Stormen herjet i fjellet påfølgende natt mellom Tynset og Orkelbogen. Noen hundekjørere synes det er desto mer moro å kjøre, jo verre været blir, men denne natta ble det for dårlig vær, til og med for dem.

– Jeg så kun de to nærmeste hundene i sleden foran meg. Så ille var det, sier hundekjører Matts Johansen når vi møter ham på sjekkpunkt Tolga i tre-tiden dagen etter marerittet. Da hadde han nettopp kommet inn til en hvil etter den svært harde etappen. Hvordan greier du å kjøre riktig vei når du nesten ikke ser noe i storm?

– Jeg står med GPS-en, som jeg zoomer helt inn. Jeg er sinnsykt sliten. Jeg føler meg helt ødelagt! Jeg har ikke sovet på to netter, er svaret.

– Matts Johansen har brukt sin energi til å ta vare på hundene, og gitt dem mat, i stedet for å sove. Hundene spiser vanvittig mye. En hund som deltar på Femundløpet forbrenner om lag 10.000 kalorier i løpet av et døgn, og det er flere ganger mer enn en voksen person.

Overnatting
Underveis – på en fjelletappe – tidligere i Femundløpet hadde Matts Johansen overnattet ved sporet, slik at det skulle bli mest mulig rolig for hundene. Det ble litt kaldt etter noen timer. Matts Johansen har med seg mye utstyr på sleden, slik alle må ha.

– Jeg har en sekk med fullt skift av klær og sko. Sovepose og vindsekk. Ekstra fôr til hundene og mat til meg selv, alt vi trenger for å kunne greie oss ute et døgn!.

Kart, veterinærbok, nødhjelpsutstyr, lysstav, ekstra potesokker til hundene, har han også med – blant annet. Matts Johansen steller sine hunder, mens vi går og snakker med en veterinærer som sjekker helsa til hundene i nabosleden.

Helsesjekk
Løpsveterinær Kitty Killi Jevne lytter på en hund for å sjekke at pulsen ikke er for høy. Hun undersøker også om hunden har diare eller om den kaster opp. Og om den har god nok kroppsmasse, det vil si nok kroppsfett. Etter at hunden har vært ute i hardt vær med mye vind og snø, ser hun på øynene – hornhinnene. Alt er ok.

– Hundekjørerne er veldig opptatt av at hundene har det bra, understreker hun. Men er det bra for hundene, i det store og hele, å være med på et så hardt løp som Femundløpet?

– Det diskuteres alltid innad i hundekjørermiljøet, om hva som er god dyrevelferd. Vi ser at hundene som er med i Femundløpet gjerne vil starte, at de føler glede, sier hun. Selvsagt blir hundene slitne. Dette er et krevende løp.

Eventyrliv
– Livet på veien er eventyrlig, sier løpsveterinær Silje Mogstad Finstad. Det ble lite søvn og lite mat, sier Mogstad Finstad. Etter en halv times søvn var hun klar for å jobbe igjen. Under Femundløpet får vi se livets kontraster, oppturer og nedturer. En bryter løpet og er lei seg. En annen vinner løpet og blir strålende glad.

De kjører omkring med en bobil som de låner av arrangøren.
– Det er kjempepraktisk. I bobilen har vi alle sakene våre. Her har vi alltid et sted å hvile og sove, sier veterinærene. De startet på Røros og reiste via flere sjekkpunkt, før det siste her på Tolga.

Idrettsutøvere
Det er på en måte hundene som er toppidrettsutøverne i Femundløpet.
– Vi passer på at nær 1 700 hunder har det bra i Femundløpet, forteller veterinær Killi Jevne. Vi takker for praten og går bort til område hvor hundekjørerne skal starte fra sjekkpunkt Tolga. Rundt hundre personer ser på, når den første hundesleden starter. De andre hundekjørerne følger etter hvert når de blir ferdig med sin pålagte hvile på sjekkpunktet.

Nok en gang blir det elendig vær, denne gang når de skal over fjellene på etappen mellom Tolga og Røros. Sent samme kveld kommer vinneren i klassen F450 i mål. De andre følger etter ut over kvelden og natta og påfølgende dag. Etter målgang, kan hardhausene vi snakket med hvile til neste løp. Mange hundekjørere som deltok på Femundløpet i år, kommer garantert tilbake for å være med neste år. Villmarka venter på dem.

Tekst og foto: Harald Vingelsgaard, BoCM
Artikkelen er tidligere trykket i Bobil- og Caravanmagasinet