Fra Hemnes til Mosel, Frankrike og hjem

Paret fra Hemnes tok en måned i bobilen utenfor den hektiske sommersesongen. Turen gikk til Mosel, inn i Frankrike for en liten runde. Så gjaldt det å finne en god vei hjemover. Det ble publisert blogg fra hele turen. Bobilverden har fått lov til å sette sammen inntrykkene fra de ulike blogginnleggene. Del 1 ble publisert i går. Her er del 2 av opplevelsene:

Gratis bobilplass i Saarlouis.

Gratis bobilplass i Saarlouis.

11. september: I dag da vi startet var vi usikre på om vi skulle forlate Moseldalen. Vi var innom en bensinstasjon og på veien videre møtte vi først en stengt vei. Vi bestemte oss da for en ny by å dra til – bort fra dalen. Men i et kryss kjørte vi feil, så da forandret vi målet igjen. Vi havnet til sist i en liten by nær grensen til Frankrike – Saarlouis.

Saarlouis stiller med en stor, gratis oppstillingsplass for bobiler. Plassene er belagt med «gittersteiner» med litt gress mellom og avgrenset slik at man ikke trenger å krangle om plassen. Det er heller ingen begrensinger på hvor lenge man kan oppholde seg her. Her er ingen fasiliteter, men man kan dra til campingen!!! 200m unna for å tømme gråvann og toalett og å fylle vann. Det kostet 2 euro til sammen.

Fransk bomstasjon.

Fransk bomstasjon.

Torsdag 12. september. Jeg må skrive datoen, for jeg er ganske dessorientert om dag og tid… 😉 I går ble det bare kjøring. Vi kom inn i Frankrike, og det var ikke lenge før betalingsbommene dukket opp. Man trekker en billett når man starter på veien og betaler når man skal forlate eller bytte motorveg. Systemet er sånn at man ikke kommer ut av motorveien uten å betale. Det nytter ikke å tro at man kan ta en avstikker, for enten er det stengt med en låst port eller så er det betalingsbommer.

Det går selvsagt an å velge andre veger, men for oss som ikke er så godt kjent og vil raskt fram, så blir det sånn. Vi betalte i går 37 euro. Vi får se i dag om vi finner gratisveger. Vi skal til Normandie. Har vært der før og liker oss godt der.

Langs vegene så det mange steder ut som heime: Traktoregg, kyr på beite, en traktor i arbeid på åkeren. Men åkeren er enorme!! Skjønner at EU ikke forstår seg på norske forhold!

Vi forlot campingen i Peronne med kurs for kysten. Campingen var ekkel rett og slett. Fasilitetene altså, men vi fikk vasket en maskin med klær, og så hadde de gratis wi-fi.

«Do you speak english?» «No!!», sånn går kommunikasjonen ganske ofte. Min fransk fra gymnaset strekker ikke til, så vi er ganske hjelpeløse av og til. Nå er vi på leting etter sanitærvæske og dopapir til doen. (Prekære behov!) Men ikke banna bein at vi finner. I går var det ei dame (pensjonert lærer) som hørte min konversasjon med en ansatt i et stormarked. Hun kunne engelsk og forstod mitt behov. Hun gikk med meg til informasjonen hvor hun formidlet mine spørsmål, men de hadde ikke det jeg trengte. Ei heller kunne de si hvor jeg kunne få tak i det. Vi ser etter caravanbutikker hele tida, men de vokser ikke på trær.

Ute på klippene.

Ute på klippene.

Dama sa hun i sin tid hadde store diskusjoner med foreldrene hvorvidt ungene trengte å lære engelsk eller ikke. De hadde jo ikke bruk for det, var argumentet fra foreldrene. Hun var rystet: Dette området ivaretar mange nasjoners minner fra krigen – Norge, Australia og Kina for eksempel og så kan de ikke formidle noe til dem når de kommer. Hun bare ristet på hodet.

Vi tok inn på en gratisplass helt ved den engelske kanal. På kvelden var vi oppe og så utover klippene, majestetisk og litt nifst med tanke på bebyggelsen som ligger i nærheten.

Skjellfangst.

Skjellfangst.

Lørdag morgen, da vi våknet stod det mange biler parkert langs veien. Folk gikk til og fra med bøtter og kurver. Det var tydelig at noe skjedde i fjæra, som vi ikke hadde utsikt til. Nysgjerrig som jeg er sprang jeg ut med Ipad-en. Kunne jo være noe å fotografere.

Fjæra var lang. Det var folk langt ute og til og med uti havet. Jeg spurte to menn hva som skjedde, og da viste de meg fangsten sin, tre krabber (6cm over ryggen) som de var ganske stolt av. De tok opp en som jeg fikk forevige. Selv ville de ikke fotograferes, var ikke fine nok 😉

Le Treport.

Le Treport.

I nabobobilen kom gubben med ei bøtte skjell, «bubbelurer» og blåskjell. Jeg stusset på at de samlet sånne små skjell, da viste fruen meg hvordan de spiste dem, ved hjelp av lange nåler, som aperitiff til whisky og vin. Jeg sa hun ville bli med på bloggen min, da smilte hun bredt. Det var ok.

Siden det ikke var noen steder å tømme do eller vann måtte vi forlate plassen. Vi flyttet oss noen kilometer nordover til en plass i byen Le Treport. Her var alt vi trengte, ren og pen plass også.

Utpå ettermiddagen tok vi en «blåtur» rundt i byen. Den endte med middag på en liten restaurant. Det er ganske gjennomført her. Verken menyer eller turistreklame er på noe annet en fransk. Det er litt av et «slit» å få bestilt glutenfritt og være sikker på at vi forstår hverandre.

Byen Le Treport.

Byen Le Treport.

Da vi forlot Le Treport bestemte vi oss for å ha ei overnatting i Belgia , og valget falt på Oostende. Det var ikke så langt dit, så vi regnet med å ha mye igjen av dagen når vi kom fram dit.
Før vi startet kjøringa var det den obligatoriske runden med innkjøp for dagen. OG GJETT!! Jeg fant kjemikalier til doen!! Dagen og resten av ferien(?) reddet!!
Nå vet vi godt hvilket historisk område vi befinner oss i, men vi har vært her før, så vi «har gjort oss ferdig» med krigsminner og museer. Denne gangen holder vi oss ved kysten og tar det som kommer der.

GPS-en sa at det ville ta vel to timer til Oostende, men da vi var kommet i gang, ble vi ledet rundt på «alle» småveiene som finnes, pluss at vi var innom butikk og bensinstasjon før vi startet ordentlig. Sola skinte og det var varmt. Vi måtte stoppe og ta oss igjen et par ganger. Vi ble etter hvert sulten og trøtt. Da det bare var ca tre min til målet misset vi avkjøringa dit. En bobil hadde ligget foran oss lenge, så da vi misset avkjøringa la vi oss etter den og håpet at vi skulle samme veg, meeeen det skulle vi ikke. Det var bare å finne en plass å snu, trekke pusten dypt, og prøve å finne riktig veg tilbake. Det er det å si om mange av landene: Skilt til camping o.l. er sååå små, og de dukker ikke opp før du tar av fra motorveien, og selv om du har litt peiling på hvor du skal, så er det såvidt du ser dem.

Naboer i Oostende.

Naboer i Oostende.

Vi fant fram til oppstillingsplassen som var på den gamle fiskerihavna i byen. Etter en kopp kaffe var vi klar til å ta en tur rundt i landskapet. En to timers tur gjorde godt. «Gul ertesuppe» med skinkebiter i gjorde susen til kvelds.

Når vi ikke har bestemt hvor vi skal, så må vi sette ei rute til et sted bare for å komme oss avsted og ut på vegen igjen. Så forandrer og forandrer vi målet utover dagen. Vi har elendig kart, og ser ikke ordentlig hvor veiene går. GPS-en leder oss også på de rareste vegene. Når vi blir sulten og tørst er det ikke alltid at vi finner et sted det er lov å stoppe. Eller når man blir nøden om å gå på do.

Vaskedag.

Vaskedag.

Vi fant mange kafeer i Nederland , der vi nå er. Bare at her ser de ut til bare å drikke te – kafe heter «Te koop», trodde vi, inntil vi skjønte at det betydde: Til salgs…

Plassen vi bor på nå er fin, ryddig og ren, fri dusj og strøm, og flere vaskemaskiner som vi vil benytte oss av. MEN her er uhorvelig masse fluer. Jeg snakket med en «fastboende» her på plassen, og hun sa det var helt uvanlig. Gubben min holdt på i lang tid på å «rydde» bilen inne fri for fluer. Det hørtes voldsomt ut. Han slo dem ihjel med en avis. Jeg satt ute, og kommenterte til dama som stod her at jeg måtte sitte ute slik at ikke naboene trodde at «my husband was banging me» 🙂

Onsdag 17. september. I går ville vi «snu på flisa»: Vi skulle ta syklinga før vi dro videre. Vi ville til havet, og det var bare 10 km dit. Vi rustet oss med hver vår vannflaske og fulgte ei løype som vertinna på campingen hadde skissert.

Endelig havet.

Endelig havet.

Her er MASSE sykkelstier og -veier både merkede og umerkede. Vi valgte selvfølgelig feil vei et eller annet sted på ruta. I et kryss måtte vi konsultere en «kjentmann», ei dame som både hadde forstand på kart og orientering. Det viste seg at vi var langt fra havet, etter å ha syklet ganske lenge! Hun anbefalte havet og området der så sterkt at vi bestemte oss for å dra dit, selv om vi aller helst skulle ha snudd og kommet oss heim igjen.
Vi fant først fram til stedes eneste butikk, og fikk kjøpt oss noe til lunsj. Så videre igjen, og etter nok en konsultasjon var vi endelig framme.

Vi kom til Alkmaar midt på dagen, tok oss en hvil og dro så til byen for å handle. Det tok en halv time å gå hver vei, så vi fikk dagens trim. Etter handlinga bevilget vi oss forfriskninger på en uteresteurant. Hvitvin i vannglass er det første gangen jeg har fått.

Alkmaar.

Alkmaar.

Alkmaar ligger på vestkysten av Nederland. Byen ble først nevnt på 900-tallet og fikk bystatus i 1254. De eldste delene av Alkmaar ligger på en gammel sandbanke som ga vern mot havet i middelalderen. Resten av byen ligger bare noen meter over havet.

Vi forlot Alkmaar camping med kurs for en gratis plass oppi nord. Vi drar til Doezum.
Vi tok ruta langs vei 7, den som danner et vern mot havet og som demmer opp mot Ijsselmeer. Midtveis var det laga en stoppeplass med kafé og fin utsikt.
Da vi kom til gratisplassen, ble vi ganske skuffet, så vi plotta inn en annen plass et kvart unna og til 10 euro – Doezum.

Over demningen på vei til Doezum.

Over demningen på vei til Doezum.

Vi bestemte oss for å pakke sammen og kjøre noen timer midt på dagen. Vi tenkte at midt på dagen ville vi unngå den sedvanlige køen som alltid er på søndag ettermiddag. Vi plottet inn Oldenburg, men syntes det var rart at det ville ta nesten fire timer dit. Vi kuttet ut GPS-en og kjørte på skiltene.
Kø ble det SELVFØLGELIG! Det var veiarbeid og omkjøringer, men vi kunne være glad vi kjørte i dag for køen ville ha vært langsommere i morgen.
Vi kjørte ut av køen og tok kaffepause ved et aktivitetssenter for barn. Der fant jeg ut at det var en geocach, og jeg ut å lete. Jeg fant den, finurlig som den var!! Den var festet til en stein og lå blant «tusen» andre steiner. Lucky me!
Etter en tid fikk vi lagt inn riktig Oldenburg. Det «kryr» av steder med samme navn. Det er ikke alltid lett å vite hvilket man skal velge.

Vi la en slagplan: Vi skulle kjøre til et verksted vi før hadde vært på. Bare kjøre rett inn og klage vår nød. Verkstedet ligger på halvøya Fehmarn i Nord-Tyskland.

Det er tydelig at vi har begynt på heimturen: Blir ikke så mye trim eller sightseeing og så er det ikke så artig når ikke alt fungerer som det skal.
På turen til Burg, der verkstedet er, var det sterk vind og regn. Vinden reiv i bilen og det kjentes ut som om den skulle hives av motorveien. Like før Burg måtte vi over ei bru, og vindpølsa stod rett ut. Flere bobiler kjørte foran oss, så vi så at det gikk greit å komme seg over, heldigvis.
Vi fant en parkering midt i byen, og mens gubben fikk bilen på plass, og strømmen påkobla, så dro jeg ut i regnet for å få vekslet til meg mynter for å ha på parkeringsautomaten.

Jeg var våt og kald da jeg kom tilbake, så det var godt å komme inn i varmen. Gubben møtte meg med et bredt glis. GJETT!! TRUMAEN FUNGERTE!
Ettersom verkstedbesøket ikke ble aktuelt, ble det strake vegen videre. Det var ca ei mil til ferga Puttgarden – Rødby, så det ble ikke lange kjøreturen før vi kunne ta pause.

På land i Danmark bestemte vi oss for å ta broen til Sverige. Været var fint, klart og lite vind, så det ville ikke by på noen problemer å kjøre over.

Så var det å plotte inn en plass å overnatte. Vi har til nå vært «bortskjemt» med Bord Atlas. Vi kan bruke den i Sverige også, bare det at det ikke er mange plasser å velge mellom, spesielt i den leia vi skal ta. Vi fant en plass i Härslöv, litt nord for Malmø. Det er en bondegård som er gjort om til camping/stellplass. Vi fikk tilgang til både do og dusj via telefon til eierne som ikke var heime. Nøkkelen fant vi i postkassen, – så enkelt..
På denne plassen i Härslöv hadde vi tilgang til do og dusj, men ingen steder å tømme vår do eller gråvann. Det resulterte i et akutt behov for «omsorg», som det kalles i Tyskland.
På turen videre var vi hele tiden på utkikk etter en plass å få det gjort på.

Vi har erfart at det ikke er noe å «spare» på: Det er best å tømme hver gang man har anledning til det, for rett som det er så møter vi en plass der det ikke går, enten det er «villcamping» eller en stellplass som ikke har tømmemuligheter.

Vi kjørte til Kristinehamn, for der så vi at det var campingplass. Vi kjørte rett til plassen, men der stod det en plakat om at plassen var flyttet. Vi fant den nye plassen, men der var bommen nede og ingen kontakt å få på telefonen. På telefon til turistkontoret fikk vi flere nummer å ringe til, men ingen svarte, inkludert båthamnen, som kontoret også tipset oss om. Nå var gode råd dyre, vi måtte ha en plass for natten – med tømmemuligheter.
Men, ups, båthamnen lå just på andre siden av bukta og flere bobiler stod der. Der ble vi møtt av en hyggelig «hamnebetjent», mottatt med håndtrykk og et smil. Alt som vi trengte fantes på plassen dagen/natta reddet!!

27. september: Her måtte vi bytte til den andre gassflaska. Så lenge på 11 kg. 🙂

Nå nærmer vi oss slutten på vår reise. Som regel så bruker vi å få sånn heimhug mot slutten at vi er tidlig oppe om morgenen og kjører og kjører hele dagen. Vi holder enda vårt bedagelige tempo og stresser ikke, annet enn denne tømminga da…

Sterk vind på veien hjem gjennom Sverige.

Sterk vind på veien hjem gjennom Sverige.

Vi hører litt om uværet som er på vei fra Norge, men foreløpig merker vi ikke noe. Værmeldingene både i Norge og i Sverige er dagens viktigste program både på TV og radio 😉

Dagens etappe avsluttes i Sveg. Her har vi kjørt forbi mange ganger og ikke stoppet, men vi har minner her fra også. Første gang vi var på ferie i lag, maaaange år siden, så kjørte vi Norge sørover og Sverige nord. Vi hadde regn og dårlig vær i flere uker med telt! Da vi kom til Sveg,fikk vi endelig godvær, og gubben ringte heim til sjefen og bad om noen dagers ekstra ferie for å få nyte litt av finværet. Plassen var overfylt og trang, og ikke særlig rein og fin.
Nå var vi tre biler som overnattet her. Ingen i resepsjonen da vi kom, men over telefon fikk vi instrukser om både nøkler, plassering og fasiliteter. Plassen har fått et løft nå, fint oppusset og reint sanitærbygg. Ute var det også byggearbeider, så til neste år er det nok enda bedre!

Innlandsvegen er lang og kjedelig. Uendelige strekninger med skog- og myrlandskap.
Vi kjører i fint høstvær, og for oss «sydenfarere» er det et flott skue!
Om kvelden stopper vi i Vilhelmina. Campingen er heldigvis åpen, og vi er de eneste gjestene denne nydelige kvelden.
Vi var spent på om det ble siste natta på tur. Værmeldinga meldte snø og vind styrke 24 m/s i fjellene i Lappland.

Heim kom vi, og det ble pizza og vann(!) til kvelds. Vin – uææ, på ei stund..?

.

I denne sammenstillingen har vi vært nødt til å utelate deler av bloggforfatterens formuleringer for å samle et antall blogginnlegg til en artikkel. Bildene har vi plukket ut for å gi et inntrykk av reiseruta. Vil du lese bloggen kan du ta en titt her.

Del dette med andre:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *