Flyttet inn i bobilen og dro mot Portugal

Den nederlandske journalisten Willem Laros og hans kone sa i januar 2023 opp leieavtalen på boligen de bodde i og flyttet inn i bobilen. Slikt blir det reisereportasjer fra sydligere deler i Europa.

Tanken oppsto mer eller mindre spontant, og dette krevde en del organisering. For etter et langt liv har vi alle ganske mye i skuffer, skap, loft og kjellere, men det løste seg til slutt ganske bra og bobilen ble klar for å bli et midlertidig hjem.

Bakgrunnen for denne spontane handlingen var at ny leilighet var kjøpt, men den er enda ikke bygget ferdig og innflytningsklar. Å spare husleie og bo i bobilen fram til da var kanskje ikke så dumt, og i slutten av januar flyttet vi inn i vår Adria Twin 640.

Følg kysten
Pengene spart i husleie gikk til blant annet en lengre bobiltur og jakt på høyere temperaturer, selv om det var ganske kaldt også sør i Europa i vinter. Og ikke nok med det at varmen uteble lenge, ble det raskt lite gass i gassflaska og en funksjonsfeil i bilens Truma Combi-anlegg ga alt annet enn en lovende start på bobiloppholdet.

Fra sør i Nederland tok vi tunnelen med bompenger på vei mot Brugge. I Jabbeke ble det tid for lunsj. Temperaturen ute var steget til tre varmegrader, og veibanen i Belgia var forferdelig dårlig. Full av hull, men lenger sør vi kom ble det varmere og varmere. Dog ikke mer enn opp til åtte varmegrader.

Kjede av bobilplasser
Vi fikk solskinn, og vi fikk også tid til å sykle. Først mens vi stoppet i Belgia og senere i Frankrike, men temperaturene var til å begynne med ikke høye. På en tidligere reise i Frankrike snublet jeg ved en tilfeldighet over bobilplassene til Camping-car Park, som er en kjede av ubemannede bobilplasser, som er spredt over hele Frankrike.

Les mer om Camping-car Park

For 10-12 euro per natt får du det bra, og på de fleste steder sanitæranlegg, strøm (6 Amp) og alltid fast dekke. På appen kan du se hvor plassene er, hvordan du kommer deg dit og om det fortsatt er ledige plasser.

På Boulogne-sur-mer fikk vi stedet nesten for oss selv. Deretter ble det noen strekninger med bompenger for å komme videre sørover, og til Le Mont Saint Michel som fortsatt ligger der og ser vakkert ut.

Her fikk vi se en krigsgrav for 12 000 unge menn, som under 2. verdenskrig så meningsløst ble drept av Hitler. Det samme som vi i dag ser Putin driver på med i Ukraina.

I Nantes tok vi inn på byens campingplass, som er åpen hele året og har alle fasiliteter.
Helt billig var det ikke å bo her, men dette er en bycamping med 16 ampers strømanlegg, sanitæranlegg og til og med et oppvarmet svømmebasseng. Og rundt oss kunne vi kose oss til lyder fra nøtteskrike, rødstrupe og om natten kattugle. (Ved siden av har Caravan-car Park en rimeligere bobilplass. Red. anm.)

Tok trikken til byen
For 1,70 euro per person tok trikken oss inn til sentrum. Her er det mye å se. Byen ble hardt rammet under 2. verdenskrig, og i 1943 ble den bombet av de allierte da tyskerne regjerte her.

Du kan også besøke det enorme slottet fra 10. århundre i sentrum, og jeg kan nevne stikkord som Airbus, Jules Verne som ble født her i 1828, la Cigale som er en restaurant fra 1895, katedralen (påbegynt i det 1500-århundre), skipsfart, og det som en gang var sentrum for den franske slavehandelen. Det store monumentet som er dedikert til denne tvilsomme perioden var dessverre stengt på dagen for vårt besøk.

Derimot var det åpent på La Cigale, som representerer et vakkert eksempel på jugendstil. Det åpnet i 1895, og etablissementet har sannsynligvis aldri endret seg siden den gang. Her ble det en god kopp varm kaffe på oss.

Kjørte over til Spania
Etter å ha kjørt over grensa til Spania ble vårt første stopp i Zarautz. Her ble vi møtt av regn og temperaturer bare litt over frysepunktet. Campingplassen var fin, men restauranten og sanitæranlegget var ikke oppvarmet. Så vi måtte sitte og spise godt innpakket i ytterjakker.

Neste morgen drakk vi kaffe på stranden i Zarautz før vi tok bussen til San Sebasián. Her ruslet vi langs stranden og gjennom gatene. Sulten tilfredsstilte vi med tapas. Det var deilig.

På ønskelisten vår her sto selvfølgelig Guggenheim-museet i Bilbao, og fra den fine bobilplassen som ligger høyt over byen får man en fantastisk utsikt både om dagen og spesielt om natten.

Allerede første ettermiddag i Bilbao tok vi buss 58 til Gamlebyen, og gikk til det på alle måter bemerkelsesverdige Guggenheim-museet.

Tømte bobilen for vann
Allerede på utsiden kunne vi se at dette er en spesiell bygning, og på innsiden fikk vi oppleve et vakkert og imponerende museum. Dessverre var det enda ikke blitt varmere i været, og faktisk var det blitt kaldere da vi kom til Burgos.

Her valgte vi den noe nedslitte campingplassen som ligger like utenfor byen, og neste morgen var bobilen fri for vann. Det hadde den innebygde frostbeskyttelsen til bobilen sørget for, som skal hindre skader på rør og systemer dersom vannet fryser.

Det var et busstopp rett foran campingplassen, og vi tok bussen for å se på katedralen i Burgos. Byggingen av denne katedralen begynte i 1221. Ni år senere ble kirken innviet, men byggingen av katedralen varte periodevis fram til 1567. Til sammen over 330 år. Siden 1984 har katedralen i Burgos stått på UNESCOs verdensarvliste.

Ble et døgn ekstra
I Burgos ble vi en dag til slik at vi fikk tid til å besøke Evolusjonsmuseet. For det er mange utgravninger i denne regionen, og det er funnet rester av primitive menneskearter.

Det var blitt lørdag, og det var veldig stille på veien da vi kjørte videre til Portugal. Her var Miranda do Douro målet vårt, og via e-post fra campingplassen ble vi ønsket velkommen.

Dagen etter utforsker vi Miranda do Douro til fots. Kirken, som lenge fungerte som katedral, er denne søndagen vertskap for gudstjeneste, og ikke langt fra kirken fant vi en liten bar. Her fikk vi servert en kopp kaffe, og fikk koset oss i varme fra en vedovn.

Etter at gudstjenesten var over, gikk vi inn for å studere kirken før vi vendte tilbake til campingplassen. Vi kjørte så videre vestover, og krysset igjen grensa over til Spania, for så å komme inn i Portugal igjen litt senere.

4. århundre før Kristus
GPS-en var stilt inn på Amarante. Her kan bosetningen dateres tilbake til det 4. århundre før Kristus, og rundt Amarante finner du de rike jordbruksområdene i Minho-regionen, som blant annet er ansvarlig for druene til Vinho Verde.

Selve byen er kantet av sjarmerende brosteinsbelagte smug, og hus med balkonger og andre bygninger hovedsakelig i romansk stil. Fordi dette er en så kompakt by, er dette et perfekt sted å utforske til fots.

Vi startet om ettermiddagen på «innfartsveien» til Gamlebyen. Den vakre São Gonçalo-broen, som ble bygget av romerne for å forbinde byen med Braga og Guimarães, men ødelagt under flom i 1763.

Stien lå under vann
Campingplassen vi tok inn på i Amarante ligger høyt over elven Tâmega, som renner tvers gjennom byen. Herfra kan man gå ned til det gamle sentrum på bare et kvarter.

Dersom vannstanden tillater det kan du gå langs elven for å få en fin utsikt over São Gonçalo-broen. Det klarte vi heldigvis første dag, men dagen etter lå stien under vann.

Amarantes bro lever videre i minnet på grunn av folkets heroiske motstand mot Napoleons tropper som invaderte Portugal tidlig på 1800-tallet.

Kirken Igreia de São Gonçalo er også spesielt vakker, og i noen av byens butikkvinduer så vi noen veldig uvanlige godbiter som var formet som fallos, komplett med to baller. Dette har å gjøre med en eldgammel tradisjon, og forresten så elsker portugisere kaker.

Forgylt treverk
For å si det slik. Det er ikke siste gang vi koser oss med en patél de nata fylt med vaniljesaus, og vi er heller ikke ferdig med å besøke gamle kirkebygg. São Pedro-kirken, med fasade og tårn i barokkstil, sto ferdig i 1727.

Inne i det enkle bygget skiller hovedalteret seg ut, i forgylt treverk, med bilder (1700-tallet) av fire evangelister.

Porto er rett og slett en billedskjønn by, og selv måtte vi ta oss nok en kopp kaffe og en portugisisk kake. Vi gikk og så på stålbroen over Douro, som ble designet av Teófilo Syrig, som igjen var en samarbeidspartner med Gustave Eiffel.

Vi så på nok en katedral og en barokkirke, og var selvsagt innom den berømte handlegaten Rua Santa Catarina, ferskvaremarkedet Mercado de Bola og togstasjonen.

Atlanterhavsstranden
Planen vår var å bo to netter på bobilparkeringen i Amarantes, men vi booket et døgn til slik at vi også kunne få en dag til å gå langs Atlanterhavsstranden.

Det angrer vi ikke på. Her fikk vi se delfiner hoppe, og vi fikk et fargerikt stopp i Aveiro, som er «Portugals Venezia».

Gondolene her er fargerike, men det er ingen kraftige menn som holder båtene i bevegelse, men Yamaha-påhengsmotorer. Deretter bestemte vi oss for å kjøre videre til en gratis bobilparkering i Nova do Prado. Dette var også en fin plass, som ligger like bak sandynene.

Her tok vi en ny spasertur på stranden, og kunne beundre fargerike fasader på gamle fiskerhus. Underveis ble vi også tipset av andre bobilcampere om stedet Coimbra, som viste seg å være en vakker og høytliggende gammel by.

Vakreste boksamling
Vi besøkte «verdens vakreste bibliotek», og var innom et universitet i et kongelig palass. Billetter for å komme inn på biblioteket måtte vi bestille på nettet.

Først ble vi «sluppet løs» i forskjellige rom i ti minutter. Så ble en dør åpnet, og vi kunne bevege oss opp i et annet rom. Fotografering var strengt forbudt, men faktisk har jeg aldri før sett en vakrere boksamling enn den vi fikk se her når vi kom inn på biblioteket.

Mye av universitetet er åpent for alle, og vi spiste varm mat i kantina. Her spiste vi både kjøtt, fisk, grønnsaker, pommes frites og fikk flasker med vann, som ikke kostet mer enn 13 euro for to stappmette voksne personer.

En topp vinterdestinasjon
I Coimbra ble vi i to netter, før vi igjen satte kursen mot Spania. Vi likte Portugal veldig godt.

Vi fikk se og oppleve vakre byer, vakkert landskap, og etter hvert fikk vi også hyggelige værforhold.

Generelt er portugiserne vennlige og hjelpsomme, kaffe og kaker er en godbit hver gang, og camping- og bobilplassene som vi besøkte var fine. Vi kan trygt slå fast at Portugal er en topp vinterdestinasjon.

Du kan lese om reisen videre her.

Tekst og foto: Willem D A Laros, BoCM

Artikkelen er tidligere publisert i Bobil- og Caravanmagasinet