De levde ut bobildrømmen

De tenkte nok at de kunne komme seg hvor som helst. Bare de trodde sterkt nok på reisen. To unge menn fra Fredrikstad så ingen begrensninger da de på ettersommeren i 2018 fant ut at de ville på bobiltur. En lang bobiltur.

Murphy parkert i Bisjkek, foran Kirgisistans statscirkus.

Før desember var nådd var Harald Brevik (33) og Snorri Sigurbjørnsson (29) på tur sørover i Europa før kursen ble satt østover og inn i Asia.

La oss ta det fra begynnelsen. Bobilverden.no møter Harald i MØS i gågata i Fredrikstad. Der stiller de ut bilder og malerier inspirert av turen de kom hjem fra i januar.

– Ideen kom en dag vi var litt ekstra kreative. Vi snakket om å reise til India og Kapp Horn. Se verden. Vi tenkte at en bobil måtte være bedre enn andre reiseformer, forteller Harald.

Snorri Sigurbjørnsson (t.v.) og Harald Brevik med Murphy mellom seg.

To uker senere reiste de til Bergen og hentet en gammel bobil med Fredrikstad-skilt. Det måtte bli oss, smiler Harald. Bilen var grei selv om den hadde hatt noen fuktskader, men den hadde bare kjørt 150 000 km og var i god stand. Ikke ille for en gammel bobil, mente de.

I ei rundkjøring i Fredrikstad brøt imidlertid bilen sammen mitt i ettermiddagstrafikken og skapte kaos. Det førte til at de fikk medieomtale som igjen ga dem lokale sponsorer av deler, utstyr og penger. Det kom godt med.

Tre måneder etter at den første idéen var luftet, dro de av gårde. Da var jobbene sagt opp og med minimalt med penger dro de avgårde på en tur mange ville brukt et år på å planlegge.

Målet var Kapp Horn i Sør-Amerika, men så langt holdt ikke den gamle Fiaten fra 1986. Med påbygg er det en Dethleffs Globetrotter. Den måtte melde pass i Mongolia. Da hadde de vært på reise i trekvart år. Det neste halvåret måtte de finne andre måter å ta seg fram på.

Det er ikke like god plass overalt, men veiene fører ofte til fine opplevelser.

Først Spania
Starten på reisen gikk i slutten av november i 2018. Første mål var Spania. Fiat-en imponerte med å dra dem over fjellet gjennom Andorra hvor de også fikk med seg et World Cup-renn i alpint.

Oppholdet i Spania varte i tre måneder. Det var der de utenfor sesongen oppdaget hvor fantastisk det er å ta seg fram med en bobil. Som da de på en trang vei fant fram til en nydelig strand i et fantastisk landskap. Og helt uten folk.

De fulgte Middelhavet østover hele veien til Tyrkia. Tyrkia krysset de langs kysten av Svartehavet før turen gikk til Georgia og Aserbajdsjan. Utenfor Georgias hovedstad Tiblisi møtte de ekte gjestfrihet. På leit etter et stille sted å overnatte kom de over noe som kunne minne om kolonihager hvor folk dyrket sin egen mat.

Reisen har vært spekket av opplevelser og mye natur.

Her vinket en eldre kar dem med seg til et hus hvor han og kameraten lagde vin og brant Chacha som er en georgisk vodka- eller grappa-aktig drikk. Mannen, som viste seg å være en pensjonert politisjef, og kameraten bød på drikke og som gode gjester tok de i mot. Helt til fruen, datteren og barnebarnet dukket opp. Da fikk de beskjed om at om ikke gjestene gikk, så var det dårlig georgisk skikk av vertskapet å slutte å drikke. Så de gikk, men ble invitert tilbake på lunsj et par dager senere. Den varte i åtte timer. Slik er gjestfriheten der.

– Vi har opplevd folk fra alle slags kår – på godt og vondt. Vi har blitt inspirert til å ta bilder og male malerier fra opplevelsene våre. Det er noen av dem du ser her, sier han og peker rundt seg.

I Semey i Kasakhstan måtte de også ha litt hjelp med bilen.

Over Kaspihavet
Fra Aserbajdsjan tok de en ferge over Kaspihavet til Turkmenistan og fortsatte inn i Usbekistan.
– Det var meningen at vi skulle inn i Tadsjikistan, men det var noe tull med visumene så vi kom ikke inn. Dermed gikk turen videre inn i Kirgistan og nordover til Kasakhstan. Etter en sving innom Sibir kom vi så til Mongolia, forteller Harald.

Nå hadde de vært på tur i trekvart år, og det var her Fiaten trakk sitt siste sukk. Jakten på en mekaniker som kunne hjelpe dem førte ikke fram. Bobilturen var over, men reisen fortsatte.

Her nærmer det seg slutten for bobilopplevelsen. I Mongolia kalles disse teltene for yurt.

Fra Ulan Bator tok de den transibirske jernbanen til Vladivostok. Det ble fire dager i en trang kupé. Derfra er Japan neste land østover. Så da dro de dit og tok seg mye fram som haikere i de tre månedene de var der. På hjemveien mellomlandet de i India i to måneder.

Det siste halvåret av turen var uten bobil og de kom hjem i januar 2020. Da var de arbeidsløse og de hadde åpenbart ikke så mye penger igjen, men drømmen om en ny bobiltur er der.

– Det ultimate hadde vært å reise til Mongolia og hente Murphy (bobilens navn. red. anm.), sette den i stand og fortsette reisen til Sør-Amerika og reise helt ned til Kapp Horn, drømmer Harald, vel vitende om at den første delen av denne drømmen neppe lar seg gjennomføre. Det må nok bli en ny, gammel bobil før de kan ta turen til Sør-Amerika. Men først må de nok betale litt på gjelden etter sin første bobiltur.

Veistandarden er ikke like god overalt. Dette er grenseovergangen inn i Mongolia.

De kom hjem i vinter med god klaring til pandemien, men når resten av drømmen kan gjennomføres, vet de ikke nå.

Er du i Fredrikstad, så kan du stikke innom MØS. Utstillingen henger minst til ut mai. Der kan du se og kjøpe bilder fra turen. Og kanskje høre flere historier om alle de store og små opplevelsene, og de mange flotte menneskene de møtte på tur med Murphy.

Om du vil lese mer om denne turen eller se når det blir noe av neste etappe kan du sjekke hjemmesiden deres snorriogharald.com eller siden deres på Facebook, Instagram eller YouTube.

Harald Brevik (bildet) og Snorri Sigurbjørnsson stiller ut bilder fra turen i Fredrikstad. Foto: Knut Randem.

Tekst: Knut Randem, Bobilverden.no
Takk til Harald og Snorri for lån av bilder

Del dette med andre:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *