Bobilens historie

Casa Automobile årgang 1927.

For en drøy uke siden kom boka Camping med undertittelen “Det gode liv langs landeveien”. Boka er ført i pennen av journalist og forfatter Geir Svardal. Han har valgt ut dette utdraget fra boka for Bobilverdens lesere:

Det mange regner som den første bobilen så dagens lys i Frankrike i 1902, bygget på en Panhard & Levassor. Også i England ble det bygget campingbiler på begynnelsen av 1900-tallet, blant annet på lastebil-chassis fra Austin. Dette var noe de økonomisk bedrestilte syslet med, og i sistnevnte tilfelle hadde boenheten egen avdeling for tjenerskapet.

I Frankrike, i 1913, bygget Marcel Carre og sønnen Alain en bobil basert på en Renault. Den hadde sitteplass til fire personer, og innredning med to senger og et bord. En vedovn sørget for varmen, og tjenestegjorde også som komfyr.

I 1913 presenterte engelskmannen W. A. Riley en boenhet på et Talbot-chassis. Etter første verdenskrig kjøpte Riley og sønnen et transportselskap ved navn Eccles, og ville satse på bygging av både bobiler og campingvogner. Etter en realitetsvurdering ble det kun satset på vognene.

I dag er merkevaren Eccles en høyst oppegående legende i britisk caravanliv, under paraplyen til den store Swift-gruppen. Faktisk er det slik at mange kjente campingvogn-produsenter først eksperimenterer med bobiler, men sliter med å lage stabile nok produkter.

Men selv om en og annen bygget en bobil eller tre frem mot andre verdenskrig, sto bobilen fullstendig i skyggen av campingvogna i disse årene. Mange land, som Tyskland, satset hardt på å produsere biler for folk flest, mens bobiler var for de rike og sære. Men på en bil kan man jo henge en enkel eller mer forseggjort vogn.

Hymer Caravano ble bygd i 1961 på basis av en Borgward B611 kassebil.

Så kom krigen. Under den, og i noen år etterpå, var det ingen som tenkte særlig på bobiler. Men i 1951 startet et kompaniskap som skulle føre til en blomstrende produksjon av campingbiler. Westfalia innredet en VW Transporter 1 med en “campingboks”, etter sigende første gang på oppdrag fra en utstasjonert britisk offiser som var lei av å trekke på en campingvogn.

Fra 1958 av ble Transporterne innredet som campingbiler fra grunnen av. Campingbilene fikk etter hvert selskap av større bobiler med boenheter plassert på chassis fra varebil- og lastebil-produsenter. Disse bød på betydelig mer plass og større “leilighetsfølelse” enn hva man fikk i en innredet varebil.

En Travel-Master fra 1983.

Hva med Norge? Tallene for nyregistrerte bobiler viser tydelig hvordan populariteten har vokst fra årtusenskiftet og frem til i dag. Skjæringspunktet mellom salget av bobiler og campingvogner kom i 2013. Da ble det for første gang registrert flere nye bobiler enn campingvogner i Norge. Men ofte har det som er stort hatt en sped begynnelse. Så også med bobilsalget i Norge.

I Norge ble store ( i dag vanlige) bobiler lenge ansett for å være håpløst dyre. I boka “Camping på hjul”, utgitt av NAF i 1974, står det å lese: “At bo-bilene ennå ikke har vunnet særlig utbredelse i Norge, må utelukkende tilskrives det forhold at disse hos oss blir så altfor kostbare ved nyanskaffelser. Mens campingvognene fra de viktigste av importlandene ikke er avgiftsbelagte under innførselen, må det for bo-bilene, som for varebilene, svares avgifter som gjør at de får fordoblet sin pris på det norske markedet”.

Kroken har også bidratt til bobilutviklingen.

Fortsatt var det slik at de fleste bobilene som ble sett på 90-tallet – fortrinnsvis bakfra – hadde tyske registreringsskilt. I “Bubilturismen i Norge” fra 1997 ble det anslått at det fantes rundt 1 million bobiler i Europa, hvorav 20-30 % var utleiebiler. Hvert år kom rundt 35 000 bobiler til Norge; tre av fire tyske. I Norge fantes det på denne tiden under 9000 registrerte bobiler, så de var i klart mindretall.

Så folks inntrykk av at bobiler på norske sommerveier stort sett var tyske stemte. Særlig Vestlandet og i Nord-Norge tiltrakk seg tyskere og andre europeere. Skandinaver reiste oftere til fjellstrøkene på Østlandet.

Men noe var på gang. Vi fikk et nytt årtusen. Og en ny tidsregning for bobilsalget i Norge. Bobilene var gradvis blitt bedre. Det gjaldt chassiset, der særlig Fiat Ducato hadde tatt og har en dominerende posisjon i Europa. Men det gjaldt i enda større grad boenhetene, som ble mer forseggjorte og praktiske, bød på mer komfort og bråket mindre under kjøring.

Men dette var ikke den viktigste årsaken til at bobilsalget begynte å ta inn på salget av campingvogner. Bobilene hadde alltid kostet mye mer enn campingvognene, og for mange var nok prisen på bobilene det største hinderet.

Nå begynte stadig flere å få råd. Flere faktorer ligger bak de senere års store salg av kapitalvarer, herunder kostbare bobiler. Arv av eiendom som har steget voldsomt i verdi. Rente som er blitt stabilt lav. Mye fritid. I tillegg har bobiler en kjøpsavgift – i dag 22 % av engangsavgiften for vanlige personbilenes – som gir priser mange håndterer greit.

Oppsummert – mange middelaldrende og eldre som har fått en god og stabil privatøkonomi, og fritid nok til å nyte den. For eksempel i en bobil.

Les også Bobilverdens omtale av boka: Det gode liv langs landeveien

Del dette med andre:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *