Vin, kultur og språk – med gratis opphold i bobil

Bobilister har med seg alt de trenger i bilen. De kan parkere for natten og reise videre neste dag – uten noen spor av at de har vært der. De trenger ingenting for å stå slik en natt. Dette har bønder i Frankrike, Spania og Italia funnet ut at er en god forretningsidé. Derfor tilbyr de gratis overnatting kun for bobiler.
Her er en personlig beretning fra et norsk pars første møte med franske vingårder i bobil..:

Før vi kjøpte bobil hadde vi i løpet av 20 år tilbrakt de fleste sommerferiene i Frankrike. Da bodde vi på hotell eller i leiligheter, var turister og besøkte vingårder og forhandlere. Så kjøpte vi bobil for å se Nord-Norge skikkelig.
Det gjorde vi, men Frankrike trakk, så etter en stund satte vi kursen sørover igjen.

Vi hadde satt av fire uker og hadde bestilt plass 4-5 dager på en campingplass ved Atlanterhavet og en uke på en campingplass ved Middelhavet. På disse stedene skulle vi ha strandferie.

Kurs mot Loire
Etter Paris satte vi kursen sørover. Vi hadde selvfølgelig slått av bomveier i gps-en for å oppleve mer av landskapet enn det du gjør på en motorvei i 130 km/t. Den første natta overnattet vi på en tilfeldig campingplass i en tilfeldig småby. De er det utrolig mange av og de er ofte svært sjarmerende.

Så skulle vi finne fram til den første vingården. Vi hadde kjøpt France Passions katalog over aktuelle gårder og fått vindusmerket som synliggjorde at vi hadde adgang til å overnatte på de bondegårdene og vingårdene som deltar i dette opplegget.

Det var ennå ikke så mange gårder som hadde gps-posisjon i katalogen, men heller veibeskrivelser ut fra små steder, som knapt sto på kartet. Det har blitt bedre etter hvert.
Vi hadde plukket ut en vingård som passet inn i vår reiserute, i et vindistrikt som slett ikke er dårlig. Og vi fant greit fram. Litt på teft og litt på flaks selv om et par av veiene vi kjørte ikke hadde plass til flere enn oss.

Og der ser vi vingården. Midt ute i duvende vinmarker ligger en gård, som nok hadde sett sine bedre dager, men den var like vel flott. Gården lå som en hestesko med åpningen mot vinmarken. Vi kjørte inn gjennom portalen i muren mot veien og kommer inn på det mest franske tunet du kan tenke deg. Til høyre hovedhuset med et lite tårn og ytterligere en bygning bortenfor og driftsbygninger til venstre.

Vi hadde ikke kjørt mer enn midtveis inn på tunet før Madam dukket opp og viste oss hvor vi skulle parkere. Det var da vi begynte å lukte at vår turistfransk kanskje ikke dugde like godt ute på landsbygda.

Plassen vi ble anvist var like ved smijernsporten ut mot vinmarken og ikke mer enn 25 meter fra inngangen til hovedhuset. Monsieur skulle komme og snakke med oss på et senere tidspunkt, fikk vi beskjed om. Så vi rigget oss til og tok en sykkeltur i området.

Vin direkte fra fat
Så kom Monsieur. En trinn og trivelig fyr med et godmodig smil. Han kom rett fra arbeid i vinmarken. Vi utvekslet høflighetsfraser og han forklarte hvor vi kunne gjøre av søpla. Dette var vår første vingård opplevd på denne måten, så et forsiktig spørsmål om vinsmaking – dégustation – ble satt fram. Nå var vi sikre på at turistfransken vi hadde opparbeidet ikke holdt mål på landsbygda. Hadde han skjønt hva jeg sa? Var uttalen bra nok?

Det var den visst. Innen en halvtime kom han tilbake med tre vinglass og ba oss bli med. På spørsmål om hvor vi skulle, svarte han ”La Cave” og pekte ut over vinmarken.
Det står ”Cave” på mange vinhus i Frankrike. Denne gangen var det ikke en kjeller, men en hule laget i kalkstein. Nedgangen til den dukket opp da vi hadde gått noen meter nedover vinmarken.

For en stemning. I den dårlig opplyste hula trakk han opp vin med en pipette fra store fat og fylte glassene. Han viste oss også familiens personlige samling av eldre viner. I et hjørne stod det en kristus-figur. For en vininteressert person som undertegnede var dette en stor opplevelse. Vinene var ikke like store, men gode nok til daglig konsum. Både den røde og roséen hadde AOC.
Deretter ble vi med opp på kontoret og kjøpte et par kasser vin. Det er som regel seks flasker i en slik kasse.

Middagen spiste vi utenfor bobilen med høyst lokal vin som tilbehør. Familien så vi nesten ikke noe mer til før vi sa ”a revoir” neste formiddag. Vi så heller ingen andre bobiler her.

Motsetning
Etter Loire kjørte vi mot Atlanterhavet og ut på øya Ile d´Oleron. Der opplevde vi en vingård av det motsatte slaget. Den lå ut mot hovedveien, og her var det industriell produksjon av vin. Vinduet mot omgivelsene var en strøken butikk hvor det ble snakket engelsk. Vi så aldri vinbonden, men vi ble vennlig henvist til bobilparkering ut mot vinmarken. Her var det plass til 10-12 biler og vi var vel halvparten så mange. Det er forresten det største antallet bobiler vi har sett på en vingård. Som regel står vi alene eller sammen med en eller to bobiler til.

Dette første året med opplevelser av France Passion hadde vi flere andre hyggelige opplevelser. I Montbazillac fant vi fram til en vingård hvor vi ble ønsket velkommen av damen som holdt den beskjedne butikken deres åpen. Hun henviste oss til å parkere oppe ved hovedhuset med en praktfull utsikt over landskapet. Vinbonden, som kun snakket fransk, kom og hilste på. Da samtalen buttet i mangel av ord, løp han inn og hentet en fransk-engelsk ordbok for å kunne beskrive at det kommende natt skulle bli et forferdelig vær.
Vi fikk en nydelig kveld under trærne, uværet kom ikke før om natta. Også her kjøpte vi med oss god vin til maten – og til senere i ferien. Vi har nok fortsatt en flaske av deres søte dessertvin liggende på lager.

Her fikk vi også se at den franske landsbygda kan by på gourmetrestauranter. Over veien lå en lokal restaurant, som det viste seg hadde positiv omtale i Michelin-guiden (to gafler). Det oppdaget vi først da vår egen middag nesten var ferdig. Ellers kunne jo det vært et alternativ.

Da vi nærmet oss Middelhavet landet vi på en vingård hvor det viste seg at senior holdt fortet på gårdsplassen. Han var pensjonert og ønsket oss blidt velkommen på fransk og inviterte oss over på et glass mineralvann sammen med et bobilpar fra Paris. Fruen i dette paret prøvde å lære seg engelsk, så det ble en veldig hyggelig ettermiddag før svigerdatteren kom hjem og tok oss med på smakning. Det var også hyggelig – spesielt fordi de også laget vin på ukjente druer.
På denne gården kom det etter hvert fire biler, men pariserne fikk vi så god kontakt med at det var helt naturlig å trykke hender før vi forlot hverandre neste formiddag.

Champagne
På vei nordover fant vi fram til en liten by i Champagne. Her lå vinhuset inne i landsbyen, og det skulle vise seg at far og sønn konkurrerte om å lage den beste champagnen.
Vi ble vinket inn på en trang gårdsplass hvor det i følge boka skulle være plass til fire bobiler. Heldigvis kom det ikke flere.
Champagnesmakningen ble gjennomført i rause glass inne på kontoret vegg i vegg med stua. Husets datter på fire år fulgte nøye med. Her ble det også omvisning ned i kjelleren hvor vi fikk prøve å hånddreie flaskene slik det må gjøres regelmessig med champagne. Junior brukte maskiner til dette, men senior ville holde de gamle metodene i hevd og brukte håndkraft.
Det var ikke snakk om å handle vin om ettermiddagen, men neste morgen kjøpte vi med oss et par kasser.

Dette er noen av de opplevelsene vi hadde det første året med bobil på franske vingårder. Siden har det blitt mange spennende besøk, men glimtene her forteller litt om spennvidden du kan oppleve.
Jeg har med vilje ikke lagt vekt på å beskrive hvor disse vingårdene ligger. Du må skape din egen opplevelse, men husk at du må ha en sporty holdning til språk.

 

Her kan du lese mer om hvordan France Passion og deres tvillinger i Spania og Italia fungerer.

Dersom du vil dele en reiseopplevelse med andre bobilister, send den og bilder til post@bobilverden.no. Vi bearbeider den slik at det blir en god presentasjon.