Fra hjemmesnekret til ferdigkjøpt, men Kirsten Gran har uansett gledet seg med alle bobilene. Foto: Privat.
Det startet med en varebil med skumgummimadrasser i en seng av kryssfinér i 1985. Siden har det utviklet seg, men gleden er den samme. Her er vår leser Kirsten Grans betraktninger om bobillivet gjennom årene. En selger mente bobil var et blaff. Så feil tok han.
Vi er i vår femte bobil. Reiselyst, frihet og endelig ferie. To som skuer utover heier, lier og vann. Skaper nye vennskap med bobilkolleger fra andre land. Uansett hvilken del av Europa vi befinner oss i. Jack og Meg fra Yorkshire, Tim og Robin fra Australia. Nina og Mary fra Danmark.
Bilene blir anbefalt, saumfart og diskutert fordeler og ulemper ved hver bil.
Vi startet med en 80-modell
Vårt første prosjekt bobil, var en Mitsubishi Space Wagon 1980 modell varebil. Sengen var en kryssfinerplate med skumgummimadrass. Det var en nivåforskjell i lasterommet, så i hulrommet under sengen var det plass til et lite bord og to stoler. Alt sammenleggbart da, naturligvis. Av bagasje var det en bag med sko, kjøleboks, en bag hver med klær, et lite vaskevannsfat med kluter og håndklær, såpe og shampoo. Og en del andre småting.
Dette var i 1985 og før varebilene fikk gitter bak forsetene og blokkerte sidevinduer. Jeg limte velkronbånd over rutene og hadde små fargerike gardiner. Det var en god løsning på innkikkproblemet. En innredningsmanøver ble foretatt når det ble natt. All bagasjen ble lempet over i setene, så sto vi på kne oppi sengen og foretok kattevasken, mens tennene ble pusset ute. Vi stortrivdes.
Opplevelsene har vært mange. Her fra marmorbruddene i Carrara i Italia i 2014. Foto: Privat.
Å finne overnattingsplasser
Overnattingene var spennende. Hvor finner vi parkering? Etter hvert som Danmark var passert hadde løsningene åpenbart seg for oss.
Parkeringsplasser på sykehjem, skoler og badeplasser. Industriområder særlig i helgene og skogbryn. Det var ingen grenser for hvor vi fikk parkert.
Den første overnattingen i Frankrike, har skapt mye latter. Parkering i svarte natta, oppvåkning på tunet til en bondegård. For ikke å stikke av med halen mellom bena, ordnet vi til frokostplass og koste oss i solsteika og ekte gårdslukt.
Så en 72-modell
Det var ikke mange bobiler på veiene den gangen. Men etter denne første vellykkete prøveturen i Spacewagon var gnisten tent.
Neste prosjekt ble en Rico innredet VW 1972 modell. Denne ble ominnredet av oss med sjakkmønstret gulv, brunt kontaktpapir på veggene ble revet av. Platene under ble malt lys grått og svampet med en mørk grå. Fargerike gardiner og nytt møbelstoff på setene. Denne bilen ble fort solgt da det var tid for fornyelse.
Neste bil ble en VW California 1992 med Westfalia innredning. Ingen oppussing nødvendig. Helt i vår smak.
Den foreløpig siste bobilen er en Dethleffs Globebus 2013 kjøpt i 2016. Foto: Privat.
Lenger og større
Årene går, turene blir lengre og opplevelsene større. Med sykler i hekken øker tilgangen på nye steder. Helt ubegrenset. Roen senker seg på fortauskafeer med deilig kaffe. Både billig og dyr. Museer og gallerier. Land og strand. Morsomme mennesker. Fremmed mat og drikke. Hetebølge i Paris og snøvær over St. Bernhard passet. Med sommerdekk. Nestenulykke på Po sletta og hårvask utenfor bilen i en sidegate til Casino i Monte Carlo. Jeg kan nevne i fleng små og store begivenheter. Flere biler og opplevelser. Men ideen til denne lille epistelen kom av en replikk fra en campingvognselger på Hinna i Stavanger.
Etter den første turen med den før omtalte Mitsubishien, gikk vi innom denne selgeren for å forhøre oss om bobiler. Og om han solgte dem.
«Det e’ bare et blaff. Komme ikkje te å slå an» var svaret vi fikk.
Mon tro hva han mener i dag!
Et leserbidrag fra Kirsten Gran
De gamle bildene har hun på papir og er ikke så lette å dele.
