Jomfruturen med Hermann Hymer til Vestlandet, del 2

Dagen etter sveivet vi inn markisa igjen og satte kursen mot Hellesylt etter anvisning fra den hyggelige mannen på Måna camping. Vi fant greit frem til fergeleiet ved Magerholm. Nesten uten venting kom vi oss over til Ørsneset. Vi og Hermann Hymer kunne fortsette jomfruturen.

Leserbidrag av Ivar B Johansen
Foto: Berit M. Johansen og Ivar B. Johansen

Etter en fantastisk kjøretur på Sykkylvsvegen, Hevsdalsvegen mot Stranda og videre på Dalevegen nådde vi Ljønibb- og Hamregjøltunnelen. Dette er to sammenslåtte tunneler som nå regnes som en på fylkesvei 60 i Stranda kommune i Møre og Romsdal. Tunnelene går gjennom fjellet mellom Synnylvsfjorden og Strandadalen. Ljønibbtunnelen var 2510 meter lang, mens Hamregjøltunnelen var 580 meter lang. Den sammenslåtte tunnelen har dermed en lengde på 3090 meter. Vi kjørte mange tunneler på denne turen, men nettopp denne tunnelen markerte seg ved å være lang, trang og med lange våte partier. Dette fikk vi forklaring på når vi senere på turen fikk se at tunnelen gikk under fossen som rant nedover fjellet.

Da vi ankom Hellesylt hadde vi strålende solskinn, og damen i Garminboksen viste oss greit frem til Hellesylt camping. Der ble vi via en lapp på veggen henvist til å finne oss en plass, rigge oss til for så å betale når betjeningen skulle dukke på «litt ut på ettermiddagen» som det sto.
Nå kom sykkelen endelig i bruk. Vi huket dem ned fra stativet og syklet en orienteringstur inn til Hellesylt sentrum, hvor vi fant både butikker, skoler, bank og bensinstasjon. Og til slutt også en pub hvor vi kunne sitte ute og nyte en halvliter og se på livet når ferga kom fra Geiranger fullastet med japanere med munnbind og tyskere med munndiare.
Dagen etter var vi tidlig oppe, kastet oss igjen på syklene og raste bort til fergen. Der låste vi doningene fast i fergeleiet og kjøpte billett tur – retur Geiranger.

Dette ble en tur vi aldri kommer til å glemme. I fantastisk solskinn og i selskap med utallige nasjoner, dog mest japanere, fikk vi oppleve Geirangerfjorden på sitt beste. Det var vannføring i alle fosser og en meget orienterende informasjon gjennom høyttaleranlegget gjorde at vi hadde maksimalt utbytte av vårt besøk. Hadde vi valgt å kjøre Ørnevegen og Trollstigen hadde vi ikke fått noe av de samme opplevelsene. Vi hadde kanskje hatt mer en nok med å kjøre bil og å holde oss fast. Og fergeturen over til Hellesylt hadde mer blitt benyttet som avslappende medisin isteden for en nytelse av fantastisk natur.
Tusen takk til en godt kjent betjening på Måna camping i Åndalsnes.

Fulle av gode opplevelser ble bilen atter rutinemessig rigget ned. Dette var vi nå blitt meget gode på. Alle oppgaver var godt fordelt, både utvendig og innvendig i bilen. Det er omtrent som når båtfolket gjør båten klar for å krysse urolige havområder. Sammenlignet med norske veier er det nok ikke store forskjellen med hensyn til dumper, risting og uventede svinger. Alt må låses og festes eller legges trygt i skaper eller under dyner. Uheldig opplevelser kan eller plutselig forekomme. Som da kjøleskapsdøren svingte opp i en sving, og de små grønne som skulle ligge og bli kalde til neste stopp, raste utover gulvet. Ingen knust, ingen hevn – kommenterer da fruen i utoverpust med et skråblikk på det engstelige uttrykket til sin ektemann. Eller som da stolputene skled nedover fra senkekøyen og dekket frontruten midt i en rundkjøring. Ikke bra, men vi lærer.

Kursen som nå ble plottet inn på Garminboksen gikk på riksvei 60, over Horndøla bru som er navnet på to bruer i Hornindal kommune i Sogn og Fjordane. Bruene krysser elva Horndøla (Honndøla) ved gården Muldsvor. En idyllisk plass som vi kjørte sakte forbi og bare nøt synet.
Vi var nå ute av Møre og Romsdal og på rask mars inn i Sogn og Fjordane. Ved Nordfjordeid tok vi av fra riksvei 15 og svingte ned mot fergeleiet på Lote og fergen over Nordfjord til Anda.

Målet for dagen var Jølster og en liten plass jeg hadde hørt fra noen fiskervenner. Den heter Jølvassbu og drives av en storskrytene mesterfisker. Ved ankomst, forøvrig i øsende regn, hadde vi knapt nok utvekslet de aller mest nødvendige høflighetsfraser før han henviste til opphengte avisutklipp som viste bilde av ham og den største fangsten som noensinne var halt opp i elva som dundret forbi bare få meter unna.
Egentlig ikke rart at han trodde at hans berømmelse hadde nådd oss på et tidligere tidspunkt. Da vi svingte inn foran tømmerkoia som utgjorde resepsjonen, stod det fantastisk møblement foran der som Berit tok bilde av. Han stod da i døråpningen og trodde at det var ham som var gjenstand for oppmerksomheten. Hmm… sportsfiskere altså.

Her rigget vi oss til mens regnet strømmet ned. Da ting var ordnet og tilkopling til den elektroniske verden skulle skje, var det ikke kontakt å få. Så bra var Ice-nettet der. Etter litt assistanse med noen jordfeil på plassen, var ikke fiskemesteren snauere en at han ga oss koden til sitt lokale wi-fi nett som takk for hjelpen. Da kunne oppdatering av nyheter og litt info til familie og venner skje som vanlig.

Tidlig neste morgen var vi på veien igjen. Det dundrende bråket fra elva, sammen med et like dundrende bråk på taket etter regnet, gjorde at Berit nesten ikke hadde sovet hele natten. Da ville hun videre. Med gummistøvler og regnjakke, som forøvrig ikke hjalp det spøtt, rigget jeg ned og satte kursen mot Førde og videre til Lavik og fergen over Sognefjorden til Oppedal. Vi hadde dog ikke kommet mange meterne ut på «storveien» før solen brøt igjennom og ga oss en opplevelsesrik tur inn mot Bergen.

Siste del av denne leseropplevelsen kommer i morgen.