Fra Sandefjord til Lofoten, del 6 – veien sørover

Da er vi ferdige med Lofoten og skal dra langs Helgelandskysten på vei sørover mot Trondheim. I ettertid blir det kanskje for mange inntrykk med både Lofoten og Helgelandskysten. De to stedene er så forskjellige men også litt like.

Tekst og foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Flymuseet i Bodø. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Flymuseet i Bodø. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

I Lofoten opplevde vi en frihet som vi ikke nødvendigvis fikk på Helgelandskyste. Grunn til dette er at Lofoten er en rekke med øyer som er ekstremt innstilt på oss som turister, mens Helgelandskysten er mye fastland med byer og mer «urbanisert».
Bodø er en fin by og det var godt å velge mellom flere typer matbutikker og større utvalg. Mitt største ønske i byen var å se på Flymuseet. En flott samling med fly og gjenstander fra krigen og sivil luftfart.

Været var grått, men det regnet ikke. Vi ville finne oss et sted og overnatte og valget falt på Saltstraumen camping der vi hadde tenkt å fiske. Alle turistbrosjyrer fortalte oss at her var det fisk å få, det var nærmest bare å kaste sluken ut i så satt fisken på?

På veien fra Bodø til Saltstraumen var vi innom en stor caravanforhandler for å se om vi kunne få kjøpt en ny glassplate som ligger over gassblussene. Den hadde delt seg i tusen biter da jeg lukket dekslet uten å slå et av blussene helt av. Vi ble veldig overasket da det smalt og maten, gulvet og det meste i bobilen var dekket av små firkantede glassbiter, godt vi hadde støvsuger med. Resten av turen fant vi stadig nye biter i kroker og kriker.
Slike glassplater var ikke lagervare, men kunne bestilles. Det var ikke så viktig at vi la oss til der et par dager så vi dro videre uten glassdeksel.

Mager fiskelykke i Saltstraumen. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Mager fiskelykke i Saltstraumen. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Fisket i Saltstraumen var magert, vi prøvde og prøvde å få noe fisk til middagen, men nei ikke et napp. Skuffet dro vi videre over brua og etter hvert kom vi til Gildeskål kommune. På våre kart var det merket av en campingplass ytterst mot havet på Sandhornøy. En flott natur møter oss på veien og rett før Sandhornøy brua stopper vi på en fin kafe ved vannet og kjøper oss en is. Sandhornøy bru er ei bru, som krysser Tverrsundet mellom fastlandet og Sandhornøy i Gildeskål kommune i Nordland. Brua er 374 meter lang og har et hovedspenn på 154 meter. Den har tre spenn. Brua ble åpnet i 1989 og er en arm av riksvei 17.

Sandhornøy er den største øya i Gildeskål kommune i Nordland. Øya er 103,3 km². Øya domineres av fjellet Sandhornet, som når 993 moh. Ved Mårnes ligger et større kvartsittbrudd. Øya har broforbindelse til Kjøpstad på fastlandet og Fylkesvei 17. Fergeforbindelse fra Horsdal til Sørarnøya og Sund like ved Inndyr. Ved Våg ligger Blixgården, hvor salmedikteren Elias Blix vokste opp.

Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Her finner vi et lite skilt som forteller oss at det er en campingplass nede ved fjorden. Dit drar vi og treffer en hyggelig familie som sier at vi kan stå hvor vi vil og betalingen kan vi ta senere. Her er det ingen bobiler selv om det er god plass, bare noen utleiehytter.

Serviceanlegget er fint med vaskemaskiner og alt annet vi trenger. Her finner vi oss en plass nede ved vannet med utsikt til Sør og Nord-Arnøy.
Her blir vi et par dager og vi får blant annet vasket noe klær og ryddet litt i bilen.

Bobilcamping på Sandhornøy. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Bobilcamping på Sandhornøy. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

For første gang kan vi sitte og se midnattssola som ikke forsvinner ned i havet men bare dupper seg litt. Det er magisk å sitte foran bobilen å få oppleve dette uten andre lyder en de vi lager selv.
Rundt klokken 01.00 tørner vi inn og sover, slitne etter en lang dag med opplevelser

Frokost, ute er det litt grått og det ser ut som om det skal bli regn. I dag har vi planlagt å ta fergen ut på Sørarnøy, som vi kan se ute i havet og sykle derfra til enden av Nordarnøy. Bobilen blir stående da det bare er ti minutter å sykle til fergeleie. På med regntøy, matpakke og varm te. Grunn til at vi vil ut der er at det er fint der ute i havgapet og at det ligger et ex tysk kystfort der som jeg ikke har sett tidligere.

Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Vi ankommer ferja litt tidlig og får lov å bli med på en rundtur i stedet for å vente på land. Det er helt stille på vannet og vi passerer mange flotte steder.

Vi ankommer Sørarnøy, et lite samfunn med ca. 300 innbyggere der det hovedsakelig er fiske og foredling, samt noe landbruk som utgjør arbeidsplassene.
Det tar førti minutter å sykle til Nordarnøy og nå har det så smått begynt å regne litt også. Vi kommer frem til porten til fortet og legger syklene der. Så rusler vi oppover mellom blide kuer og kratt. På toppen ligger en stor kommandobunker, som er helt åpen.

Lunsj ved komandobunkeren på Nordarnøy. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Lunsj ved komandobunkeren på Nordarnøy. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Herfra kan vi se langt utover havet mens lunsjen blir fortært. Regnet blir mer påtrengende så vi tar på oss regntøyet og sykler tilbake til fergeleie.

14. juni. Frokost i bobilen, og mens vi sitter der hører vi en masse pustelyder ute fra havet. Vi går bort på fjellet og ser en enorm flokk med Grindhval som kommer opp for og puste, ned igjen og opp litt lenger borte.
Dette var et uventet syn sånn på morgenen, og slike naturopplevelser får man bare på stille og rolige steder ute i naturen.

Grindhval på vei inn fjorden. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Grindhval på vei inn fjorden. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Videre, alltid videre er en bobileiers lott, i ettertid ser vi at vi skulle ha stoppet lengre og på flere steder, men når været er grått og surt så må man ha noe å forta seg. Rastløsheten begynner også å gjøre seg gjeldende når man reiser hjemover. Værmeldingen viser oss at det ikke er så bra fremover i området der vi er nå, men det er vesentlig bedre sørover.

Vi pakker og drar fra Sandhornøy, en kort fergetur over til fastlandet på Sund så er vi på vei videre. Hvor vi skal har vi ikke bestemt ennå, men slutten på Helgelandsturen er jo ved E6 sørover.
Glomfjord tenkte vi, det er jo en by. En flott natur langs veien på den ene siden en dyp grønn fjord der vi oppdager noen springere (niser) som boltrer seg i vannet, og plutselig ser jeg noe stort som flagrer forbi frontruta. Hei, sier Merete, det var en jo stor ørn som kom stupende ned fra fjellsiden.

Glomfjord var trist og stengt og gråværet lå langs de høye fjellsidene ned mot oss. Da drar vi videre gjennom Svartistunellen.

Svartisen. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Svartisen. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Denne tunellen er 7615 meter lang og vi lurer på om vi noen gang kommer ut, men det gjør vi jo etter hvert. Det er grått og tåkete, men det skinner et rart grønt lys fra isbreen lenge før vi ser den selv.

Dette er vår første «isbre» med bobilen, men været minner mer om mars en juli så vi drar mot fergeleiet som skal ta oss til Kilboghamn

Det er mange ferger på Helgelandskysten. Det er ingen grunn til å stresse. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Det er mange ferger på Helgelandskysten. Det er ingen grunn til å stresse. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Fergene på Helgelandskysten er mange om man velger å ta dem. Noen må du ta og denne gangen ventet vi i fire timer før den kom – antagelig på grunn av at en av fergene hadde motorproblemer. Det er kjedelig å stå slik å vente. En personbil foran oss var fullastet og de to som var om bord holdt på med noe hele tiden, ut og inn av bilen. Problemet var at nesten hele tiden satt sjåføren med beinet på bremsepedalen på den gamle bilen. Så når vi endelig skulle kjøre om bord startet selvsagt ikke den.

Vi kom jo om bord etter hvert og etter et par timer i sjøen, blant annet forbi støtta som indikerer at vi passerer Polarsirkelen sørover kom vi frem til Kilboghamn og der fant vi Polarcamp for bobiler.

Polarcamp. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Polarcamp. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Surt og kaldt, men nå koblet vi til strømmen fikk på litt varme og litt mat, og en markisedram/rødvin. Da var det fint å være bobilturist igjen, vi har med alt og det eneste jeg gjorde ute var og koble på strømmen. Nå hadde vi kjørt 370 mil.

Søndag og nye muligheter. Grått vær, men ikke regn, lett vårlig. Vaske litt i bobilen, kast søppel, tømme toalett og fylle vann før vi drar er viktig hver gang vi har muligheten til dette. Passer man på det så slipper man å lete rundt etter egnede steder når noe er fult eller tomt.

Skal man oppsøke lokale steder som ikke har spesielle opplegg for turister bør man gjøre dette på en hverdag hadde vi erfart, og det gjaldt Tonnes også. Stille og folketomt, men naturskjønt.

Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

En spesiell hule langt oppe i fjellveggen så interessant ut men været gjorde at vi ikke klarert opp ditt

Turen går videre til Grønsvik fort i Stokkevågen, et ex tysk fort som blir restaurert i sin helhet. En av de få i landet som har fått resurser til dette. Et fint museumsbygg med utstilling og kafe var nettopp åpnet. Vi fikk en hyggelig prat med ledelsen og en privat omvisning i lageret der de restaurerer kanoner og annet.

Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Grønsvik fort. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Vi hadde lyst på fersk fisk og når det sto at her er det fint å fiske på et skilt, stoppet vi og prøvde.
Etter å ha mistet de fleste av våre sluker pakket vi sammen fiskeutstyret og kjørte mot Nesna.

Nesna var den første byen vi hadde vært i på en stund så her fylt vi opp med diesel før vi stilte oss i fergekøen til Levang. Fergene er en del av veinett på slike turer og mange var forsinket, men stort sett så gikk det greit. Problemet var som regel at vi aldri fikk noe informasjon om når de neste gikk, derfor kunne vi ikke legge oss nedpå litt, men måtte bare sitte å vente.

Her gikk ferja som den skulle og vi kom oss til Levang for kr 260,- Fremdeles grått og trist vær. Vi kjørte over den fantastiske Helgelandsbrua, et arkitektonisk mesterverk før vi kom frem til Sandnessjøen.

Helgelandsbrua over til Sandnessjøen. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Helgelandsbrua over til Sandnessjøen. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Kjørte litt rundt før vi fant veien til en campingplass ikke langt fra flyplassen.

Parkering med De syv søstre i bakgrunn. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Parkering med De syv søstre i bakgrunn. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

På en flott sommerdag måtte denne campingen være fantastisk. Her kjørte vi på veier ut i naturen til vi fant oss et flat fjell, og i buskene var det strøm, fantastisk. I ryggen hadde vi fjellene «De syv søstre» og foran oss havet. Og det fineste syns jeg var et hele campingen var anlagt midt oppe i et kystfort.

Det var greie toaletter, dusj, tømming og vann. Her var det også små hytter til leie samt teltplass. Den dagen måtte de nok svømme de som bodde i telt der.

Dagen etter gikk vi en lang tur for å kompensere for mye inne sitting i bobilen, regnet styrtet ned, men vi hadde med regntøy. Etterpå tok vi en varm lang dusj, skiftet klær og dro en tur inn til Sandnessjøen for å se på byen og handle litt.

Polarlys på vei inn. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Polarlys på vei inn. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Hurtigruta Polarlys kom inn mens vi var i byen og plutselig var byen full av mange turister som sikkert får en del av disse butikkene med blant annet strikketøy til å gå i pluss økonomisk.
Solen tittet frem bak tunge mørke skyer i horisonten men vi kom tørrskodd rundt i byen før regnet kom.

På vei til Brønnøysund måtte vi ta to ferjer og ventetiden på den første var lang. Først kom det en ferje, men den tok med seg noen andre biler, så antydet noen at det var problemer med en annen. I hvert fall ventet vi i mange timer før det plutselig kom en ferge helt utenfor tiden, og tok oss med til Horn.

Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Kan de ikke lære og informere kundene sine?

Når vi kom over dit vi skulle var naturligvis de fleste om bord nokså irriterte, men alle bobilene la seg pent etter hverandre slik vi kom ut av ferja. Veien videre var bare en transportetappe til neste fergeleie.

En tysk bobil, som lå sist, satt i gang en fryktlig farlig forbikjøring av alle foran ham, over bakketopper, i yttersving, og alle tutet og fortalt at dette aksepterte vi ikke. Man blir sliten av venting og når vi så et bobilparkeringskilt svingte vi av og tenkte at her ligger vi til i morgen.

Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Slike plasser skulle vi ha mange flere av, fint opparbeidet ut mot havet. Her ble vi til dagen etter.
Jeg ser nå i ettertid at det grå været med regn og kaldt nå begynte og tære på oss, nå hadde vi lyst på å kunne gå i en skjorte og ta en øl på en uterestaurant.

Litt kort fortalt så dro vi til Brønnøysund dagen etter, her fikk vi tak i en Salmalaks som vi skulle bruke til shusi på kvelden. Rart at man må sørover for å få kjøpt fisk som er oppdrettet i nord.

En lang kjedelig tur langs bratte fjellsider og dype vann før vi kom ut til E6 og veien til Steinkjer der vi fant en fin campingplass, Guldbergaunet camping. Mye plass til bobiler men kapasiteten på toaletter og dusj var alt for liten.

Her overnattet vi etter en fin kveld der vi kunne sitte ute og spise vår egen shusi med et glass musserende vin ved siden av.

To dusjer på en slik stor plass var alt for lite så jeg droppet dusjen denne morgenen. Vi skulle jo til Trondheim og feire Meretes fødselsdag i dag med en tur på byen og mat på restaurant. Hvor skulle vi legge oss for å få en grei plass til bobilen, og være nær byen? Ja det spørsmålet har vi stilt oss mange ganger når vi nærmer oss en by.

Guldbergaunet camping. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Guldbergaunet camping. Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Svaret er som regel at det faktisk ikke er mulig i Norge å finne en bobilparkering nær byen.
Været var fint da vi sto opp, men etter hvert øset det ned mer og mer jo nærmere vi kom Trondheim. Vi stoppet for å fylle diesel i styrtregnet, sjekket værmeldingen fremover og fant ut at det skulle regne slik i en uke.

Vi drar hjem! Bestemte vi unisont. Vi dro fra Steinkjer klokka 11.30 og var hjemme i Sandefjord klokka 23.00, Puh.

Neste dag vasket vi klær, bobilen, oss selv, handlet litt og klokken 11.30 satt vi kursen mot Grimstad i sol og sommervær.

Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Foto: Yngvar Halvorsen og Merete Furustad

Og der slutter denne beretningen.

Takk til Yngvar og Merete for at de har delt sine inntrykk med oss andre.

Dersom du har en bobilopplevelse du vil dele med andre, send tekst og bilder til post@bobilverden.no. Ikke vær redd for språket. Redaksjonen går gjennom alle tekster og tilpasser dersom det er nødvendig. Ikke alle innlegg vil/kan få like mye plass som dette innlegget, men det vil bli vurdert i det enkelte tilfellet. Vi forbeholder oss derfor retten til å forkorte innlegg.

Del dette med andre:

  7 comments for “Fra Sandefjord til Lofoten, del 6 – veien sørover

  1. Hei,vi har tenkt oss omtrent samme turen til sommeren,har ikke vært nordover før,så det vi lurte på,er det mulig å få ut denne skildringen fra turen her i skriftlig form,uten bilder??

  2. Veldig hyggelig lesning. Synd at været skulle legge en demper på siste del av oppholdet, men i nordnorge varer en «regnskur»som oftest i flere dager. Saltstraumen. Nå finnes det mange godt tilrettelagte fiskeplassen på begge sider av Saltstraumen. Vet ikke hvor tung sluk som ble brukt i Saltstraumen ? Men til opplysning for de som leser dette, må man bruke minimum 60g sluker for å komme ned dit fisken står. Oppstrømmer bringer ofte lette sluker opp mot havflaten. Og der er det lite fisk.
    For de som benytter iPad kan man lett finne fergerutene på nettet. Men som det beskrives, burde reisende selvsagt fått informasjon når det oppstår større forsinkelser. Dette kan jo enkelt løses på forskjellig vis. Riksvei 17 er en langsom reise grunnet alle fergene og bør fortrinnsvis oppleves i godt vær.
    Takk for fin reisebeskrivelse fra eget nærområde. Fikk en del fine tips etter å kjørt bobil i tolv år i området nå.

  3. Kom tilfeldig over denne siden på facebook. Dette var trivelig lesning! Vi har kjørt samme strekning selv nordover to ganger og blir ikke mett av Helgelandskysten. Synd at været ikke var med dere på turen – vi var heldige begge gangene, men første gangen i Lofoten var det mye regn og tåke. Siste turen nordover dro vi til Tromsø og Senja. Sistnevnte var en opplevelse, vi tok båt over til Andenes og det var helt blikkstille på havet. Det blir ikke siste gangen vi drar nordover, vi har planer om Kirkenes til sommeren.
    Vi kjører en eldre årgang av Hymer og er blitt veldig glad i den.

  4. Hei, skal den ruten nå i slutten av mai, kan du sende meg reisebrevet på Mail ?

  5. Kjempe artig og lese turen deres. Takk for dere deler den med oss 😉
    Planlegger samme tur med våre spanske venner, er det stort sett greit å finne parkerings plasser i juni ? Og føler dere at det er trygt å villparke? Vår erfaring på turer ellers i Norge er det vanskelig å finne tømme plasser…har dere tips.Fint dere nevnte ice…vi har det og tenkte kutte det ut men vi drøyer det, perfekt på nordovertur 😉 hHåper vi også kan oppleve fisketur, er vel mulig å leie en båt ?

    • Jeg anbefaler deg om også å lese våre artikler om Nasjonale turistveger. Se kategorivalg i høyre spalte.
      Du finner en oversikt over bobilparkeringer og tømmestasjoner på Bobilplassen – http://www.bobilparkeringer.no
      Fricamping i er forholdsvis ukomplisert i Nord-Norge, men det gjelder alltid å bruke sunn fornuft i forhold til hvor man slår seg ned.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *